Zeshan Shakar får Bokhandlerprisen 2022

Vi møter Zeshan Shakar på Oslo rådhus. Det er der han jobber til daglig, hovedsakelig med utdanningssektoren i byen. En ekte byråkrat.

Forfatterskapet pågår som regel om kvelden etter jobb. Det er tungt, men verdt det.

For i dag er Shakar en av Norges mest anerkjente samtidsforfattere og vinner av Bokhandlerprisen. Prisen stemmes frem blant alle som jobber i norsk bokhandel.

Kirsti Myrvold, bokhandler og innehaver av Berges Bokhandel i Kristiansand var blant dem som stemte frem Shakar som vinner.

– Shakar fortjener årets pris for måten han avslutter trilogien om sin klassereise, sier Myrvold.

Hun forteller at boka maler et varmt, humoristisk og sårt portrett av far-sønn-forholdet, og om hva foreldre etterlater barna når de forsvinner.

– Det blir en slags stille hyllest til foreldrenes liv og beinharde hverdag. En nydelig fortelling om de mange liv som leves i dette landet.

Slutten på en klassereise

Shakar forteller at han først og fremst skriver for folk han har vokst opp med, sin egen familie og der han kommer fra.

Derfor blir han stadig overrasket over at de historiene kan bli lest og likt av folk i hele Norge.

– Det er rørende at en historie om noe så spesifikt som en pakistansk mann som flytter tilbake til Pakistan kan treffe så bredt. Det noe universelt og menneskelig i det, sier Shakar.

Hans debutroman «Tante Ulrikkes vei» (2017) ble raskt en publikumsfavoritt. Han ble tildelt Tarjei Vesaas' debutantpris og boken solgte over 160.000 eksemplarer. I 2020 kom hans andre roman, «Gul bok».

«De kaller meg ulven» er hans tredje og siste bok i det han beskriver som en trilogi.

– Det er et prosjekt der man følger en klassereise i ulike steg. Hovedpersonene i Tante Ulrikkes vei er lokalt forankret i drabantbyen, de er unge. I Gul bok er han litt eldre og skal ut i arbeidslivet og i siste boken er hovedpersonen etablert; klassereisen er slutt, sier forfatteren.

Den glemte generasjonen

Shakar vokste opp på Stovner med en far fra Pakistan og en norsk mor. Selv om bøkene ikke handler om ham, er det mye fra eget liv som preger historiene han forteller. Noe han savnet da han vokste opp.

– Da jeg var yngre savnet jeg å gå i en bokhandel og finne bøker med historier om folk som lignet på meg og folka rundt meg. Det føltes ut som at det ikke fantes.

Mens Norge etter hvert har blitt kjent med historiene våre, har vi sett forbi historiene til foreldregenerasjonen vår, mener Shakar. Han kaller dem for den glemte generasjonen.

Det er disse han ønsker å fortelle i den siste boken.

– Vi kjenner egentlig ikke historiene deres så veldig godt. Jeg tenker det er på tide at de blir fortalt, sier Shakar.