SERGE PROKOFIEV -Klavierkonzert Piano Concerto No. 2 op. 16.
Kina er ikke bare en voksende økonomisk makt og sportsmidtpunkt som OL-land. Kinserne er også i ferd med å innta den klassiske vestlige musikken. Mange millioner kinesiske barn tar nå pianotimer. En av dem som har gjort det, er 24 år gamle Yundi Li som nå debuterer med Berlinfilharmonien på ny plate.
Resultatet er imponerende, for dette er mer enn super teknikk.
Åpningen på platen er Prokofjevs andre klaverkonsert fra 1920-årene. Den begynner ikke med "skryteparti" for solisten. Den er smygende, sfærisk og småjazzifisert. Man kunne tenke at et ungt kinesisk pianovidunder ville bomme på stemning - at han ville spille riktig, men litt tørt og snusfornuftig, for liksom å spare seg fram mot de mer virtuose partiene - Men ikke Yundi Li - han gir konserten personlig karakter fra første stund. Han varierer dynamikken og lager en elegant slørete stemning ved hjelp av lette fingerstreif over tangentene.
Når det drar seg til med ville løp, tunge akkordrekker samt rå kraft fra orkestret og vanvittig mange noter hos pianisten, da hugger Yundi Li til med en energi så du bare måper ...
Vår unge kineser debuterer altså med et av vestens og verdens beste og mest potente symfoniorkestre. Berlinfilharmonien regnes som den mest kraftfulle - maskuline, undskyld kjønns-stereotypien, men det er det vi gjerne sier - og den vanskeligste bastionen å innta for en solist. Men i Yundi Li møter de hovne berlinfilharmonikerne sin like- eller til og med overmann : her er det ingen beskjeden , " flink-gutt-". Her er det et råskinn som har skjønt at teknisk overlegenhet kan parres med eleganse, med det skøyeraktige og det sexy . Da kan østen innta vesten - med sistnevntes mest symboltunge musikk, symfonilitteraturen - og det på vestens egen hjemmebane: Berlin - og Paris. Ravels lekre G-dur-konsert er det andre verket på platen.
Ravel skrev sensuell musikk, men likte selv best å røyke og kjøre fort med bil. Yundi Li liker popmusikk og filmer som Star Wars. De hadde sannsynligvis funnet tonen. Yundi Li har i alle fall skjønt at bak Ravels dekadente notebilde - skeive valser og luftige akkorder, lurer det en kjølig ekstase som fanger deg til slutt. Yundi Li fanger i alle fall meg.
