NRK Meny
Normal

Den besværlige Beethoven

Festivalens tema var revolusjon. Beethoven hadde en framskutt plass på programmet. Begge deler viste seg å bli besværlig.

Ludvig van Beethoven

Allerede med festivalåpner Aslak Sira Myres tale til folket, dvs publikum i Risør kirke, framsto temavalget som problematisk. Vår mest markerte revolusjonære politiker i dag, eks-RV-leder Sira Myre, holdt en flammende tale om revolusjon, undertrykkelse og Beethovens angivelige uforsonlige forakt for de adelige. Det hang ikke på greip.

Våre hoder burde rulle

Sira Myre avvæpnet riktignok sin egen revolusjonsbegeistring med både humor og selvironi. Men det ble noe direkte falsk over utsagnet om at "vi trenger revolusjon også i dag" uten å presisere det alle vi vet; skulle verdens undertrykte virkelig reise seg i dag (de sultende massene i Afrika, Asia mv...) og kreve en ny verdensorden, er det vi som må gi fra oss oljeformue, kjøpekraft og deler av vår velstand. Kort sagt, det rike Vesten (synliggjort av oss velfødde kulturkonsumenter i Risør denne uka) er ekvivalenten til den forhatte adelen rundt Kongens Versailles i 1789. Men selv ikke Aslak Sira Myre ville vel ofre Volvo, rekkehus, sykelønnsordning enn si hode, for all verdens fattige. Han sa det i hvertfall ikke.

Myten om den revolusjonære Beethoven

Det festivalåpneren derimot sa, var at Beethoven var revolusjonær i politisk forstand. Men moderne Beethoven-forskning har forlengst slått fast at det kulturradikale adelskapet var Beethovens fremste forkjempere og allierte. Og at hans Napoleons-begeistring skyldtes sansen for "the selv-made man" og hadde lite med selve den franske revolusjon å gjøre. Og aller viktigst i kammermusikalsk forstand (for det var jo derfor vi satt der benket i Risørs vakre kirke) ; Beethoven skrev ikke folkelig musikk til "massene", men tvert i mot. Hans kammermusikalske verker, særlig de sene, er meget sofistikerte komposisjoner som krever en kulturinteressert elite med tid og penger.(...det første betinges ofte av det siste) til å fordype seg i kunstens "innerste vesen".

Den besværlige Beethoven

Og da kommer vi til poenget om den musikalsk besværlige Beethoven. Under flere av konsertene på festivalens åpningsdager, ble Beethoven spilt under pari. Først skuffet selveste Vertavo-kvartetten i åpningsverket, Strykekvartett i F-dur (opus 135), (den siste). Verken kraft eller klang var helt på plass. Intonasjonssvikten var til tider påtagelig. Dagen etter reiste Vertavo heldigvis kjerringa med den såkalte Harpekvartetten (opus 74), det lød varmt, vakkert og rent.

Revolusjonerende dårlig

Men så var det Oslo Strykekvartetts tur med Ess-dur-kvartetten opus 127. Et nesten usammenhengende, brokkevis-og delt verk, som er totalt avhengig av superpresisjon i alle ledd: rytmisk, klanglig og intonasjonsmessig. Verket viste seg å være flere nummer for stort for dette ensemblet idag. Etter en lovende start med noen minutters fint akkordarbeide, gikk det bratt nedover. Dialogarbeide mellom stemmene ble stadig skjemmet av direkte urent spill. Pulsen var ustø , klangarbeide i beste fall famlende. Det hele bar preg av øvelsestime. Det er fristende å raljere med festivalens tema og si at dette var revolusjonerende dårlig spilt. Risør kammermusikkfest er ikke tjent med å programmere en maratondistanse når utøverne verken har kondisjon eller muskler til øvelsen.