«Samenes Jeanne d'Arc»

Fotografiet: Elsa Laula ser på oss gjennom de over hundre åra som har gått siden refleksjonen hennes først ble fanga – med en styrke som hverken fornorskning, kvinneforakt eller politisk heksejakt klarte å knekke.

På bildet fra 1916 står hun som en vandrer på en fjelltopp, framme ved et mål, men ikke ved veis ende. Dette bildet blir brukt i promoteringa av det store møtet som snart skal stå.

Seieren. Året er 1917, 6. februar. I metodistkirka i Trondheim fylles benkene av koftekledde samer og nordmenn i reiseklær. Den vinterkalde forsamlingen tiner i lunken fra vedovnen og lufta er tung av våt vadmel. Når Elsa Laula stiger opp foran forsamlingen og åpner med en tale om hvor viktig dette møtet er for det samiske folket, hviler vekta av nesten tjue års kamp i hvert ord.

Det har vært mange møter, men dette er det første hvor samer fra Finnmark i nord til Trøndelag i sør, og Sverige i øst er samla for å styrke fellesskap og verne om fellesinteresser. Sammen stemmer de i Ja vi elsker, etterfulgt av Du gamla du fria.

Sett i forhold til hvor viktig Elsa Laula skulle bli for samisk rettighetskamp har hun fått liten oppmerksomhet. En som har vært med på å løfte fram hennes historie er Siri Broch Johansen, i biografien «Elsa Laula Renberg – Historien om samefolkets store Minerva.»

Elsa Laulas kamp

Gnisten tennes. Hvor ble rettighetsforkjemperen Elsa født? Var det på bunnen av et fiskevann i Norrland – der faren og broren druknet?

Året er 1899. Det er midt i juli og sommervær. Far og sønn gjør som de har gjort mange ganger før, de setter ut fiskegarn. I lokalavisen Umebladet refererer journalisten Vilhelm Nordin, (som siden skal skrive en serie med hatefulle artikler om Elsa Laula), nybyggernes versjon av hva som skjedde: Far og sønn hadde satt garn tvers over et lite vann. Gutten hadde kommet for langt ut på dypet, viklet seg inn i garnet og gått under. Når faren kom for å hjelpe ble også han sittende fast og trukket ned.

Det grunn til å undre seg over hvordan erfarne fangstfolk kunne forulykke slik. Det finnes flere versjoner av denne historien, men siden lensmannen valgte å ikke etterforske forblir sannheten om hva som egentlig skjedde ukjent.

Elsa selv var overbevist om at nybyggerne de lå i strid med var ansvarlige for «ulykken». Hun var 23 år, og det var på dette tidspunktet hun ble aktivt engasjert i arbeidet for sitt folks rettigheter.

Kamp på liv og død. Det var stadige trefninger mellom samer og svensker i Elsa Laulas hjemtrakter, og hun skriver med bekymring i et brev:

«Hatet til lapperena blir dock häruppe alt mer ock mer känbart.»

Konfliktene handlet stort sett om hvem som skulle ha rett til jorda i områder der samene holdt til. Dette var ei tid med befolkningsvekst, og knapphet på dyrkbar jord gjorde at folk tok seg til rette i «ødemarken». Denne koloniseringa beskriver Elsa Laula som en trussel mot samefolkets eksistens:

«Lappens framtid synes hotad i från alla sidor, och hans rätt til jord hvartill vil alla födts at söka vårt uppehälle, bestridd.»

I Sverige var det dratt opp ei grense mellom det som skulle være svensk og samisk jord. Men lokale myndigheter så ikke på denne grensa som så viktig at de stoppet nybyggere fra å slå seg ned på samiske områder. Dette ble det bråk av.

De fleste nybyggerne holdt kuer, og de tørka vinterfor til dyra i høysåter. Samenes reinsdyr forsynte seg av foret. Lokale myndigheter mente reineierne var erstatningspliktige, sjøl om høysåtene var på samisk område. Gjelda kunne føre samiske familier til et liv i fattigdom.

Elsa Laula hadde sjøl opplevd fattigdom. Faren hennes ble dømt for å ha stjålet kuer. Han satt et halvt år i Kronohäktet og måtte betale erstatning. Reinsdyra familien hadde var så få og i så dårlig forfatning at de ikke kunne ha berga han, kona og de fem ungene gjennom vinteren. Kanskje er dette forklaringen på hvorfor Elsas far gjorde seg skyldig i tjuveri. Familien Laula måtte gå på fattigkassa.

Men hvordan ble ei jente fra små kår til samefolkets talsperson og rettighetsforkjemper?

Etter internatskole og realskole tar hun et ambisiøst valg. Hun søker jordmorstudiet i Stockholm, men sida hun ikke eier nåla i veggen ber hun dronninga om hjelp. Og Dronning Sofia lover å bekoste Elsas utdanning. Dette blir begynnelsen på Elsas stockholmsliv og hennes samepolitiske løpebane.

I Stockholm kommer Elsa i kontakt med Frederika Bremer-forbundet, Sveriges eldste kvinnesaksforbund. Her deltar hun på kurs i foreningsarbeid og møteteknikk, og hun skaffer seg gode støttespillere i det videre arbeidet. Spesielt blir Stockholms borgermester Carl Lindhagen og hans kone Anna viktige for henne. De bistår i arrangeringen av hennes første offentlige foredrag.

«Långt uppe bland fjällen i öfversta Norrland bor sedan mannaminnens tider vår stam.(...) Under seklernas lopp har lappen dock altjämt fått vika for den jordbruksidkande germanska rasen.»

Samtidig som hun forbereder foredrag, arbeider Elsa også med manuset til ei bok. Den får tittelen «Innfør Lif eller død? Sannningsord i de lappesaker forhållandena». Her gjør hun greie for samenes situasjon, hvorfor hun ser folket sitt som utryddingstrua, og hva som skal til for å redde den samiske kulturen. Boka kom i et opplag på 6000 eksemplarer og er den første boka som ble skrevet av en samisk kvinne.

I Stockholm møter hun også andre samer. På Skansen, Stockholms ekvivalent til vårt folkemuseum på Bygdøy, har Elsas venner, ekteparet Stinnerbom, sommerjobb som museumsattraksjon. Iført kofte og kommager. Der, i deres lavvo, skrives det historie sommeren 1904. Den 5. August stifter Elsa Laula sammen med Torkel Thomasson, Johan Enok Nilsson og Gustav Z. Hedenstrøm Lappernas Centralforbund, verdens første samiske organisasjon. Elsa Laula blir formann.

Kanskje er det Elsas talegaver som gjør at hun på det årlige marsmarkedet i hjemtraktene blir valgt til sendebud når et protestbrev skal legges fram for kongen. En reindriftssame hadde tapt en erstatningssak i alle rettsinstanser. Saken var et typisk eksempel på hvordan situasjonen stadig ble vanskeligere for samene. Beiteområdene for reinen ble kolonisert. Den 6. April 1904 går Elsa Laula til slottet i Stockholm for å levere brevet til kong Oscar II.

På under to år har Elsa gått fra fattigjente til lederskikkelse. Hun får også oppmerksomhet fra pressen i forbindelse med besøket på slottet. Den 31. mars trykte Avisa Dagen et intervju med Elsa Laula hvor hun forteller om saken hun kjemper for, og hva hun ønsker å be kongen om:

«Hvad vi önska och hva som möjligen kan bli räddningen för den lilla nu återståande resten af det lappfolk, hvars kultur väcker så mycket interesse på Skansen, (...) det är att genom statens mellankomst åt oss beredes tilfälle att förvarfa jordbruksmøjligheter i de trakter der våra hjordar beta.»

Men Elsa Laulas engasjement avstedkommer ikke bare positive reaksjoner. En skribent fra Stockholm, den tidligere nevnte Vilhelm Nordin, er ikke begeistret. Han ser det som sin oppgave å plukke Elsa Laula ned fra, slik han ser det, hennes høye hest. Han setter seg på toget opp mot Norrland for å undersøke hvem denne slagferdige «lappambassadrisen» var. Han blir i nord et halvt år for å granske det konfliktfylte forholdet mellom svensker og samer. Resultatet av «feltstudiene» blir blant annet artikkelserien «Fallet Laula» som trykkes i den konservative Västerbotten-avisa Umebladet. Han beskriver Elsa Laula som ei utilregnelig dame med grandiose forestillinger om seg sjøl:

«Att hon ibland kanskje sjelf till en stor del tror sig vara enn annan Jeanne d’Arc er en psykologisk sida af saken»

Jeanne d’Arc-sammenligningen var ment som en fornærmelse, men ble et slags profeti. Elsa Laula brant ikke på bålet, men hun ga alt i sin kamp for folket sitt.

Det er vanskelig å få et klart bilde av hva som var Nordins personlige motivasjon for å involvere seg i samenes sak og gå til angrep på Elsa Laula spesielt. Kanskje var provokasjonen som lå i at en kvinne som attpåtil var «lapp», påstod å ha mer innsikt i en sak enn forstandige menn og svenske myndigheter nok til å tenne Nordins angrepslyst?

Et fiendtlig ideologisk klima

Datidas kvinnesyn og raseideologi gav ikke ei kvinne som Elsa stort spillerom.

Politikken som førtes i saker som gjaldt samer var både i Norge og Sverige tufta på oppfatningen av at samene var mindre utvikla mennesker, og derfor trengte å bli tatt hånd om av myndighetene. Andras Gjølme, prost i Sør-Varanger, skriver i 1886 dette om samene:

«Lappefolket er et barnefolk i mer end en henseende. De står som folk på barnets umiddelbare, naive, uudviklede standpunkt, og det er et fornorskningens formål som folk at bringe dem fram til mands modenhet – om dette da er muligt. Dette er et stort og varigt mål at arbeide for. (Gjølme sitert i Eriksen og Niemi 1981:57.)»

Det er dette ideologiske klimaet Elsa Laula vokser opp i. I et intervju i Vestfinnmarken den 12. September 1916 sier hun noe som setter kampen hun har via livet sitt til – i perspektiv:

«Lappen har virkelig været dum, han har ladet seg kujonere av de norske bønder, av handelsmanden, av fogden, han har følt sig som det underordnede individ som de andre hadde ret til at tyranisere, han har manglet mot til at sætte sig op og si: – jeg er et menneske som du.»

I 1905 får rettighetskampen et alvorlig skudd for baugen. Krava hun i 1904 hadde vært med på å bære fram til kong Oscar II ble avvist. Nederlaget tar lufta ut av arbeidet i sameforeningene, som hadde vært i god fart ei stund. Men aktiviteten fortsetter, om enn noe redusert. Sjøl reiser Elsa rundt og holder foredrag. Hun snakker om nykterhetssaken, om samisk språkundervisning i skolen for samiske barn, og hun bedriver politisk og historisk opplysningsarbeid. I alt hun gjør ligger samtidig målet om å motivere folk til å kjempe for deres felles sak.

Samiske motsetninger. Frontene i samisk rettighetskamp er klare og tydelige; samer mot kolonistene. Men det finnes ulike tanker om hvilke strategier som best vil tjene samenes interesser. Elsa Laula står for ei kompromissløs linje. Da hun virka i Sverige innebar det at alt land ovafor odlingsgrensa skulle forbeholdes samene, der samer skulle ha rett til både å drive jordbruk og reindrift. Etter at hun flytta til Norge ble hennes viktigste kampsak å skaffe bedre beitemuligheter for reinen og dermed gjøre tradisjonell reindrift mulig. I avisa Warren Sadne skriver Elsa Laula i sitt innlegg:

«Nu er det ikke tid til at sove i dødvandet lenger. Op at virke for denne store sak: Reinbeitespørsmålet.»

Redaktøren for avisa Warren Sardne, som også er reineier, Daniel Mortenson, står for en mer forsonende linje i kampen. Elsa Laula mener at han er for norskvennlig.

I 1907 flytter Elsa til Norge og gifter seg med Thomas Pedersen Toven. De bosetter seg i Vefsn i Nordland hvor de får seks unger. Ektemannen deler Elsas politiske engasjement, og de står skulder ved skulder i kampen for samenes rettigheter, livet ut. Kort tid etter at Elsa kommer til Norge starter hun og mannen Brurskanken samiske lag, og sida Brurskanken samiske kvindeforening.

Men politikken kommer i tillegg til hardt arbeid med reindrift og familie. Som mange på denne tida opplevde familien å bli ramma av «den hvite pesten». Den eldste sønnen Olav Kristoffer får tuberkulose, og blir etter hvert lagt inn på Kysthospitalet utafor Bergen.

Alle reisene slet hardt på helsa, sammen med engasjementet og korrespondansen ved siden av reindrift og familieliv, forteller en av Elsas andre sønner Thomas i en samtale som er referert i boka «Samer sør for midnattssola»:

– Mor sleit seg ut.

Men sjøl under de tyngste periodene la Elsa aldri ned det politiske arbeidet. 2. oktober 1916 dør hennes eldste sønn, Olav Kristoffer, på sykehuset i Bergen.

Kun 12 dager senere står hun som leder på årsmøtet til Brurskanken samiske kvindeforening. Her legges planene for det som skal bli samenes første samlende landsmøte.

Mange har til nå både tenkt og villet det, men det er Elsas kvinneforening som gjør det – det ingen har klart før.

Med Trondheimsmøtet 6. Februar 1917 skapes et felles samlingspunkt for samer i hele Sápmi. Dagen feires i hele Norden.

Landsmøtet i Trondheim blir Elsa Laulas politiske høydepunkt. Det siste intervjuet Elsa gir står på trykk i Nordlands avis 13. august 1929. Der innleder journalisten slik:

«Ingen samekvinne er så kjent blant sine egne og blant nordmenn og svensker som Elsa Laula Renberg. Hun var en utrettelig apostel i samenes sak (...)»

Elsa Laula døde av tuberkulose bare 54 år gammel i 1931, men kampen for samiske rettigheter døde ikke med henne.

100 år etter Elsas viktigste bragd hedres hun i NRK-dokumentaren «Elsa Laula Renberg, kvinnen som samlet Sápmi», av en av nåtidens største samiske kulturpersonligheter, Mari Boine:

«Hun var en visjonær. Hun så hva som var viktig. At vi måtte utvikle oss og ta utdanning, og det på vårt eget språk. Hun aksepterte ikke at samene ble oppfattet som mindre verdt enn andre.»

For tildligere sametingspresident Aili Keskitalo er Elsa Laula et stort forbilde:

«Jeg er veldig stolt over at vi har en så tydelig kvinnelige figur i vår historie. For oss samer er hun et nasjonalt symbol.»

• Se dokumentar: «Elsa Laula Renberg, kvinnen som samlet Sapmi»

• Anbefalt videre lesning:

Samisk heltinnes barnebarn: – Situasjonen for samene er verre nå enn for 100 år siden.

Elsa Laulas barnebarn: – Jeg skjønner ikke hva den dama var laget av.