NRK Meny
Normal

Warhol-utstilling på Moderna Museet

En annen Warhol i suveren utstillingsregi.

Oversikt over "film-landskapet"

Oversikt over 'film-landskapet'.

Foto: Albin Dahlström/Moderna

Moderna Museet i Stockholm feirer i år 50-års jubileum og dette preger utstillingsprogrammet gjennom hele 2008. Den nyåpnede Warhol- utstillingen som varer frem til 4. mai er en del av feiringen. Tittelen er ”Andre stemmer, andre rom”, hentet fra en roman av Truman Capote, en av Warhols favoritt-forfattere. Utstillingen er også en historisk markering av Warhol-utstillingen Moderna Museet laget for førti år siden, hans til da første museumsutstilling i Europa og et høydepunkt i Moderna Museets historie. Den gikk forøvrig videre til Kunstnernes Hus i Oslo.

Warhol er en spesiell kunstner på den måten at ”alle” kjenner hans ikoniske versjon av Marilyn Monroe, hans Campbell’s suppebokser repetert i det uendelige eller hans motiv med den elektriske stol. Han er selv blitt en velkjent størrelse på linje med de Hollywood- stjernene og den amerikanske populærkultur han løfter opp i sin pop- kunst. Som ingen annen har han forent kunstnerisk avantgarde med populærkultur.

En mer kompleks og mørkere Warhol

Det spesielle med denne utstillingen er at Warhols kjente malerier må spille annenfiolin. Dette til fordel for de radikalt nyskapende filmene han laget på 60-tallet, hans såkale ”video-dagbøker” fra 70-tallet og dernest TV-programmene han laget for kabel-kanaler i New York på 80-tallet.

Det mindre allment kjente sider av hans kunstnerskap som på den måten kommer i fokus, og det er her utstillingens styrke ligger. Det en langt mer kompleks og mørkere Warhol vi her møter. Det vanlige bildet av Warhol er den indifferente dandyen, med viden kjente uttalelser som ”I think everybody should be a machine”, eller: ”If you want to know all about Andy Warhol, just look at the surface: of my paintings and films and me, and there I am. There's nothing behind it."

Filmlandskap

Noe som bidrar til å gjøre utstillingen interessant er det gjennomførte og gjennomtenkte utstillings-designet. Ikke minst gjelder det måten man har valgt å presentere Warhols filmer fra 60-tallet.

I sentrum av det sentrale, svartmalte utstillingsrommet har museet laget det de kaller et ”film-landskap”. Et tyvetalls filmer blir her presentert samtidig og non-stop på en rekke skjermer. Dette gjør det mulig ikke bare å se filmene enkeltvis, men også hele tiden i forhold til hverandre. Man får dermed et helt annet helhetsblikk for denne sentrale delen av hans kunstnerskap. Noen filmer blir forøvrig presentert på mer tradisjonelt vis i et eget kinoprogram.

Man finner selvsagt de helt tidlige, lydløse dokumentarene som er blitt ikoner i filmhistorien: den fem timer lange ”Sleep” (1963) av en sovende mann (forøvrig Warhols elsker), eller den åtte timer lange ”Empire” (1964), av Empire State Building i New York, filmet fra åttetiden på kvelden og inn i natten. 

Still fra filmen Empire

Still fra filmen Empire.

Foto: The Andy Warhol Museum, Pittsburgh

Det menneskelige ansikt

Det som allikevel gjorde sterkest inntrykk for min del - etter å ha sett meg igjennom dette filmlandskapet i løpet av noen timer - er hvor sterkt Warhol fanger inn det menneskelige ansiktet. Måten personene forholder seg til kameraobjektivet er det gjennomgående dramaet i en rekke av hans filmer.

Det kan være hans selvoppdagede stjerne Edie Sedgewick som poserer i en slags dialog med sitt eget ansikt på en fjernsynsskjerm, drag-artisten Mario Montez som tvinges til å utlevere seg selv under en prøvefilming, eller museumskonservatoren og vennen Henry Geldzahler som gjennom 90 minutter utfordres av kameraets nådeløse blikk som langsomt nærmest løser ham opp. Et annet eksempel er den kontinuerlige førti minutter lange dvelingen ved bevegelsene i en ung manns ansikt i "Blow Job" (1964).

Disse og andre av filmene har et åpenbart homo-erotisk innslag og formidler noe av atmosfæren på hans såkalte “Factory”. Dette ble et hang-out som tiltrakk seg en krets av skjeve og bohemaktige eksistenser som vi møter i hans filmer, inkludert folk som Lou Reed og Velvet Underground. Men også for samlere, filmstjerner og andre kjendiser var det en happening å vise seg her.

 

Still fra filmen Blow Job.

Still fra filmen Blow Job.

Foto: The Andy Warhol Museum, Pittsburgh

 

Besettende portretter

En verkgruppe hvor Warhols interesse for menneske-ansiktet i møte med kameraøyet når besettende høyder, er hans såkalte ”Screen Tests” (1964-66). Det dreier seg om nesten fem hundre korte filmopptak i svart-hvitt av et hundretalls kjente og ukjente personer som besøkte ”Factory”.

De ble laget nesten som en slags initierings-ritualer hvor personene i tre minutter ble utlevert til kamera-blikket. Warhol forsinket etterpå hastigheten på filmen fra 24 til 16 bilder i sekundet, dette gjør at uttrykket og minespillet får noe søvngjengeraktig over seg. Disse filmatiske portrettene er noe av det mest eksistensielt nakne, dyptloddende og tvetydige som er gjort av portretter i kunsten på 1900-tallet.