«Vita är en sån som går. Hela tiden framåt og hela tiden målar hon streck.» Slik åpner bildeboken «Vita Streck och Öjvind» av Sara Lundberg. Boken er nominert til Nordisk råds litteraturpris, som i år for aller første gang også skal deles ut i kategorien barne- og ungdomslitteratur. At boken er nominert til en nordisk pris er ikke vanskelig å forstå. For "Vita Streck och Öjvind" er en sånn type bok som har noe for både barn og voksne; en helt konkret historie om lengselen etter en venn, en mer abstrakt refleksjon om hvem vi er og hvorfor vi lever som vi gjør - og bilder som vekker gjenkjennelse og undring både hos barnet og den som leser. For dette er en bok som, tenker jeg meg, leses av en voksen og et barn sammen.
Struktur
Vita er en søt, liten pike i rød kjole med hvitt forkle. I håret har hun en stor sløyfe, føttene er stukket inn i nette, sorte sko. Pliktoppfyllende, ser hun ut som hun er. Så er hun også en sånn som tegner streker, rette hvite streker, fremover, fremover, i en nøye fastsatt rute. Midt i den grå asfalten, der bilene kjører etter hverandre, der er Vitas strek, det er hun som styrer trafikken, rett og slett, med sin fine, hvite strek. Åpningsbildet viser en hardt arbeidende Vita, bøyd over malerpenselen, på en eviglang bro mellom øyer i et stort hav.
Frihet, eller?
Plutselig faller en gutt fra himmelen rett ned i malingspannet. Det er Öjvind. Han er kledd i kjole og hvitt, svarte jakkeslag flagrer på ryggen hans; håret, viltert og rødt, står rett til værs. Vita blir rasende, hvordan kan han komme her og ødelegge hennes fine, rette streker? Nå blir det bare rot - og bilistene tuter iltert i kaoset.
Öjvind lager morsomme mønstre med sine hvite føtter. Men ikke før har de møtt hverandre, så må Öjvind avsted igjen. I byks og kast drar han dit vinden fører ham. Vita legger ut på jakt etter sin nye venn, hun bryter seg ut av sin snorrette plan og beveger seg ut på "ville veier".
Den store beskytter
Men det blir en "long and winding road". Mørket faller på, Vita mister motet - før "Alvaro" forbarmer seg over henne og gir henne nytt håp. "Alvaro" er en krysning mellom et troll og Gud, han er en gammel mann, diger som et fjell, og det er ingen grunn til å tvile på at han vet hva han snakker om.
Vinden synes i Sara Lundbergs spennende illustrasjoner. Skyskapere, kaktuser, kjole og hår, vi ser bevegelsen vinden skaper. Lundberg utnytter hele fargepaletten; gult og rosa dominerer når Vita er glad, blått og svart ditto når angsten og uroen melder seg. Poesi og dramatikk alternerer og skaper en fin dynamikk i utrykket.
"Vita Streck och Öjvind" er rett og slett en nydelig bok, enkel og stor på samme tid. Jeg får assosiasjoner til den belgiske bildebokskaperen Kitty Crother. I bøker som "Annie du Lac" eller "Den lille mannen og gud" personifiserer også hun en slags omsorgsfull beskytter, også hun inviterer til en abstrakt refleksjon over en tilsynelatende konkret historie.
Så er det opp til den voksne som leser - og barnet som betrakter - å gjøre seg sine egne tanker om rammer og frihet, tvang og valg, plikt eller kjærlighet i kunsten som i livet.
