Vinterfestspillene tiner langsomt

Det skjedde fredag kveld, i den vakkert nyoppussede Røros Kirke. Ringreven Arve Tellefsen, pianist Håvard Gimse og cellist Audun Sandvik satte hverandre på prøve med et forrykende tempo i scherzosatsen i Mendelssohns klavertrio nr. 1.

Forrykende tempo

Særlig Gimse bidro til å dra temperaturen opp til brennhett nivå. Derifra og ut ble det klart for alle hva god kammermusisering egentlig handler om: en medrivende dialog som balanserer hårfint på grensen mellom sjansespill og sofistikert kontroll. Slik kan blir klassisk kammermusikk bli spennende som en thriller og het som en glødeovn i vinternatta.

Noen glitrende innlegg

Frem til da hadde konsertene båret preg av for mye kontroll og litt for lite trøkk i både repertoarvalg og fremførelse, med ditto treg opptining av forholdet scene - publikum. Fredag kveld var det duket for større dimensjoner, men i Brahms' stort anlagte horntrio overlot britiske Martin Owen på horn og pianisten Viv McLean det meste av initiativet til fiolinist og festivalens kunstneriske leder Marianne Thorsen. I Mozarts obokvartett i F-dur ble oboisten Christoph Hartmann nokså alene om å dra samtalen i gang. Til gjengjeld låt den tyske musikerens innlegg glitrende.

Musikalsk lokalkoloritt

Når dagens festival i så stor grad får drahjelp av de usedvanlig vakre historiske omgivelsene og hjertevarm, lokal dugnadsånd, så kunne også stedets lange musikalske tradisjoner fått prege festivalprogrammet i større grad enn Thorsen har valgt å gjøre i år. Det er en lang tradisjon for klassisk kammermusikk her, hvor rart det enn kan virke når man skuer utover de forblåste, snødekte viddene rundt Røros. De tyske driverne av kobberverket innførte klassisk musikk og kontinentale tradisjoner i de små tømmerhusene allerede fra 1600-tallet, og ble raskt tilsatt en lokalkoloritt av folkemusikk. Mer fokus på dette kunne ha gitt programmet et sterkere særpreg.

Les mer: Styrer Vinterfestspillene

Omgivelsene viktige

For her er de unike omgivelsene en viktig del av festivalopplevelsen. Trehusbebyggelsens intimitet og historiens sus over Norges 5. største kirke, bygd i 1780 under bygdas absolutte storhetstid, er merkbar. Stemningen er god, det godt voksne publikummet ekstra smilende når opplevelsen er tilsatt en god dose kortreist mat og fine skiturer.

Storveis underveis

Lokale krefter slippes heldigvis til i form av kulturskolebarn i samspillprosjektet "Storveis underveis". Og riktig rungende storveis kan det bli når Det Norske Solistkor og Trondheimssolistene slipper til på festivalens to siste dager med Haydns Nelsonmesse samt Brahms og Messiaen. Det er imponerende for en festival som har bare halvparten så mye offentlige penger å rutte med som kammermusikkfestivalene i for eksempel Risør og Stavanger. Men disse gjestene burde kommet tidligere i programmet. Uansett tid og sted er og blir det øyeblikkene, hvor musikken får alt til å stoppe opp, som vi jakter på.