NRK Meny
Normal

Vidunderet Wonder

Stevie Wonder i Vikingskipet på Hamar lørdag kveld, er sannsynligvis tidenes feilbooking på norsk jord.

Stevie Wonder
Foto: SIMON DAWSON / AP

Stevie Wonder med datteren Aisha Morris under en konsert i Rotterdam.

Stevie Wonder med datteren Aisha Morris under en konsert i Rotterdam, 14. september 2008.

Foto: ROBERT VOS / AFP

Stevie Wonder

Stevie Wonder synger under landsmøtet for det demokratiske partiet og har uttrykt sin uforbeholdne støtte til Barak Obama.

Foto: Ron Edmonds / AP
Stevie Wonder

Stevie Wonder spilte på Romsdalsmuseet under Molde Internasjonale Jazzfestival i 2004.

Foto: Bendiksby, Terje / SCANPIX
Stevie Wonder i 1995.

Stevie Wonder i 1995.

Foto: TEDDY BLACKBURN / AP
Stevie Wonder under et besøk i Drammenshallen i 1981.

Stevie Wonder under et besøk i Drammenshallen i 1981.

Foto: Dahl, Ann / SCANPIX

DEN BLINDE GUTTEN FRA 50-TALLET, 60-tallets vidunderbarn i Motown-stallen, mannen bak en makeløs rekke plater på 70-tallet, 80-tallets sviskemaker, en forsvinningshistorie på 90-tallet, en elsket veteran og comeback med stil på 2000-tallet.

Det er en begivenhet når Stevie Wonder gjør sin første ordentlige Europa-turné på en evighet.

Så hvorfor har konsertgiganten Live Nation plassert ham som etterbruk i den olympiske hallen ved Mjøsas bredd? Hvorfor er den skinnende Wonder-stjerna gitt som fôr til halvinteresserte karer som kommer til å dukke opp lørdag i fleecejakker med firmalogo, i en hall bygget for Johann Olav Koss? Hvorfor er Stevie, geniet med lomma full av hits, hjertet fylt av kjærlighet og hodet fullt av musikk, plukket ut til å være et litt dyrt lydspor til lørdagskvelden for jentegjenger på 80-tallstur, med ”I Just Called To Say I Love You” i sikte?

Elton John, Bryan Adams, Katie Melua og Deep Purple – vær så god, Vikingskipet kan bare ta dem. Men å senke Stevie Wonder ned i konsertbransjens sekundærmarked for artister som har utspilt sin rolle – det er en bom som provoserer.

Stevie Wonders comeback-turné begynte i realiteten 31. mai 2006, bare noen måneder etter at han ga ut sitt imponerende comeback-album «A Time To Love». Den dagen mistet Stevie Wonder moren sin. Tapet var smertelig, for Lula Mae hadde alltid vært der for sønnen sin.

- Hun var min første store kjærlighet, sa Stevie med bevrende stemme i London. Hun var hans skytsengel, en MAMMA med stor m, og skrev seg på den måten inn i musikkhistorien, slik sterke afroamerikanske alenemødre med alle odds mot seg gjerne har gjort.

Nå hadde han mest lyst til å gi opp musikken, sa Stevie. En videre karriere føltes meningsløst Men så våknet han en natt og hørte stemmen hennes: ”Boy! You better get your ass out there and get yourself together”.

Stevie tok det som et signal på at han måtte opp på scenen igjen. Han hadde tross alt fått en gave fra Gud.

MOBILDISPLAYET VISER 20.47 i det lyset slokkes i Londons 02 Arena, fredag 12.

September. Uten noen intro eller fanfare følges hovedpersonen smattende inn på scenen av datteren Aisha Moore, hun som gurglet nyfødt på starten av «Isn’t She Lovely». Nå, 32 år seinere, er hun sin fars sanger, korist og støttespiller.

I det de to når scenekanten, tar Stevie fram munnspillet. Synet av den litt ustø, men likevel ruvende skikkelsen, og lyden av et par sekunder med den uforliknelige munnspillingen er nok til at 18.000 mennesker spretter opp av stolene sine og hilser velkommen med ovasjoner.

Snart setter Stevie seg ned bak keyboardene sine. Han signaliserer ro, konsentrasjon og hundre prosent dedikasjon til musikken.

Scenen er ujålete, dekorert av noen enkle skjermer og fylt opp av 14 musikere og utstyret deres. Stevie akter ikke å henge seg på kravene til et arena-show ala 2008. Der Madonna kvelden i forveien har gjort musikken til en bifigur i showet på Wembley Stadium, er dette definitivt innhold over form. Her er det rom for lange instrumentalpartier på grensen til jamming, låter som ikke finnes på noen greatest hits-skiver og et stort antall rolige, reflekterende sanger.

Det føles som healing når Stevie synger. Myk som smør det ene øyeblikket, søkende, drømmene og lengtende i neste øyeblikk, indignert et par minutter seinere, grovkorna og med klo litt etter det igjen. Stemmen er med andre ord hundre prosent intakt. Bandet, med bass-følgesvenn Nathan Watts som solar plexus, porsjonerer ut soulen, funken, jazzen og popen så hver enkelt låt puster og lever sitt eget liv.

MOREN HADDE TO SMÅ BARN, var knapt fylt 20 og hadde en mann som slo, drakk og tvang henne ut i prostitusjon, da hun fødte Stevland 13. Mai 1950. En sykdom som rammet mange premature barn på 40- og tidlig på 50-tallet (retrolental fibroplasi), fratok ham synet fra fødselen av. Men moren sverget på å ta vare på lille Stevland.

Etter å ha flyttet fra småbyen Saginaw til Detroits tøffe østkant som fireåring, våknet Stevlands musikkinteresse. Han hørte på en lokal r & b-stasjon og begynte å dælje løs på kjeler og stekepanner. Etter hvert fikk han både leketøystrommer av moren, munnspill av en frisør og et elektrisk Hohner-piano av onkelen. I sjuårsalderen ble leketrommene byttet ut med et skikkelig trommesett, som han fikk i gave av Lions-klubben.

Stevie var blind, men han hørte toner som ingen andre hørte. Inne i hodet boblet det av rytmer og melodier. Mangelen av synsinntrykk og ytre forstyrrelser gjorde at ingenting kom mellom ham og musikken. Siden skal det heller aldri komme noe brautende stjerneego mellom Stevies musikk og publikum. Musikken hans forblir ren, ubesudlet vare, på tross av enorm berømmelse. Kanskje med blindheten som en positiv x-faktor.

Som 11-åring var den blinde gutten blitt et fenomen i nabolaget, og en dag kom vokalisten i Motown-gruppa The Miracles for å se på ham. Det ble kontrakt.

HANS TIDLIGERE KARRIERE var preget av et beinhardt regime i Motown-fabrikken. I 1963, som 13-åring, spilte han inn fire album på et halvår. Artistnavnet Little Stevie Wonder ble han gitt for å få fart på platesalget. To av hans første album het «Tribute to Uncle Ray» og «Recorded Live: The 12 Your Old Genius». En blendende stemme og munnspillferdigheter av en annen verden gjorde «Fingertips pt. 2» fra sistnevnte plate til hans første hit. Med det var en barnestjerne født.

Denne barnestjernen sluknet aldri.

I løpet av andre halvdel av 60-tallet hadde låtskriveren og artisten Stevie Wonder utviklet seg til å bli en enmanns hitfabrikk. Låter som «I Was Made To Love Her», «For Once In My Life» og «My Cheerie Amour» ble alle store hits. Stevie-låtene fra denne perioden er preget av samlebåndspop-tankegangen til Motown-sjef Berry Gordy, men aldri har det vel vært bedre samlebånd i musikkindustrien enn i ”Hitsville USA”-bygningen til Motown. Dessuten sang Stevie med en glød og inderlighet som traff folk midt i hjertet, slik bare ekte formidlere gjør. Han kronet den første delen av karrieren med «Signed, Sealed, Delievered I’m Yours».

Men snart var han klar for langt større ting.

MIDTVEIS I KONSERTEN SENKER STEVIE tempoet igjen. «Knocks Me Off My Feet» har dette alvoret som er så karakteristisk for mange av balladene hans. Det er en enkel kjærlighetserklæring, men følt, formidlet og framført noe livsviktig.

«Higher Ground» gjør at jeg kvekker til. Ikke bare fordi den viser at Stevie fortsatt har tempoet og råheten i seg, og at låta er en av tidenes mest forløste møter mellom funk og rock. Men også fordi «Higher Ground» i mange år har levd sitt eget liv, uavhengig av Stevie. Red Hot Chili Peppers covret den på slutten av 80-tallet, og siden har versjonen herjet klubber og festsfærer over hele verden. Det er sånn med flere Stevie-låter. Coolio fikk en av 90-tallets største hits med «Gangsta’s Paradise», en cover av Stevies «Pastime Paradise». George Michael og Mary J. Blige ålet seg til suksess med en glattslikket versjon av «As».

Nå tar han sangene sine tilbake. Ikke på noen eiesyk måte, men med en varme, snert og selvfølgelig musikalitet.

«Don’t You Worry ’bout A Thing» er Stevie i det sorgløse latinhjørnet. Her utvikler den seg til en svært løssluppen og, for publikum, småkrevende vokallek mellom scene og sal. En 12 minutter lang «Visions» viser mannen på sitt mest filosofiske og drømmende.

RETT ETTER 21-ÅRSDAGEN SIN, i mai 1971, dro Stevie Wonder til New York City med sin unge kone Syreeta Wright. Han leide seg inn på hotell, hyra en sløy showbiz-advokat og kontaktet Robert Margouleff og Malcolm Cecil, to pionerer på synthesizere. Margouleff og Cecils rolle var å utvikle Stevies sound og å lære ham å bruke Arp- og Moog-synthesizere. Når han følte han mestret det nye leketøyet, satte han seg ned og skrev 100 låter.

Deretter gikk turen til Motown med krav om ny kontrakt. Resultatet ble full kunstnerisk frihet, og Stevie kunne slippe løs den progressive fritenkeren i seg.

På «Music of My Mind» spiller Stevie alle instrumenter, med unntak av et trombonespor og en gitarsolo. Sommeren 1972 reiste han rundt som oppvarmer på Rolling Stones’ gigantiske USA-turné, en sjeldent vellykka crossover-pakke i de dager. Samme år fulgte han opp med «Talking Book», hans kommersielle gjennombrudd som voksenartist. Året etter kom «Innervisions», i 1974 «Fulfillingness’ First Finale» og i ’76, dobbeltalbumet «Songs In The Key of Life».

Til sistnevnte utgivelse hadde Stevie så mye materiale at Motown måtte legge ved en singel med de fire siste låtene. Ikke bare ble «Songs…» hans definitive magnum opus og bestselger, den framstår også som en uvanlig lang og god best of-skive den dag i dag.

Stevies gylne epoke er så sterk at den best oppsummeres av Paul Simons humoristiske hjertesukk på Grammy-utdelingen i 1975, der han tok hjem Grammy for beste album. ”Takk til Stevie Wonder som ikke ga ut noe album i år”.

WONDERS GYLDNE PERIODE er som en reise gjennom nesten hele spekteret av populærmusikalske stilarter. Samtidig er det en reise inn i Stevies følelsesliv og i hans politiske oppvåkning. Sukkersøte «You Are The Sunshine Of My Life» går hånd i hånd med ghettorapporten «Livin For The City» og Richard Nixon-angrepet «You Haven’t Done Nothin». Lydmessig er platene rene oaser, med sitt varme, dype og eksperimentelle preg. Og aldri i musikkhistorien har synther hørtes tøffere og mer forlokkende ut.

EN EVIG TRO på en bedre verden har preget Wonders livsanskuelse. Nå tror han at verden vil bli bedre med Barack Obama som president. Mer spesielt er det at Obama har uttrykt sin uforbeholdne respekt for Stevie:

- Hvis jeg en gang har hatt en musikalsk helt, så må det være Stevie Wonder. Når jeg begynte å interessere meg for musikk, så hadde Stevie den rekken med «Music of My Mind», «Talking Book», «Innervisions», «Fulfillingness’ First Finale» og «Songs In the Key of Life». De er så briljante som en rekke med fem album vi noen gang har sett”, uttalte Obama til Rolling Stone Magazine i sommer.

Enten har han ekstremt god musikalsk dømmekraft eller veldig bare veldig gode rådgivere.

STEVIE WONDER klarte aldri å gjenta bragdene fra ’72 til ’76. Som 26-åring hadde han gjort sitt for musikkhistorien. Etter dokumentarsoundtrack-kalkunen «Journey Through The Secret Life of Plants», fant Stevie imidlertid tilbake til sine kommersielle røtter. Han ble en av 80-tallets mest vellykka popstjerner, og suksessen kulminerte med nattønskelåten over alle: «I Just Called To Say I Love You».

I O2 Arena kommer den i sober versjon som en av kveldens siste låter, som for å vise at alle fasetter av karrieren skal fram og at de beste popstjernene er de rause popstjernene som byr på både indre liv og sangene som betyr noe for publikum. For Stevie vet hvor han kommer fra.

- Takk for at dere har kjøpt platene mine og ga moren min et bedre liv enn hun noen gang forventet.

”Takk”, sjelden et ord som betyr noe i popstjerne-sammenheng. Dette er et unntak. Når han avslutter med en forrykende «Superstition» kan man ikke annet enn å rope takk.

(Artikkelen trykkes også i Dagbladet fredag 19. september).