Velspilt, men litt tungt

Når man snakker om den amerikanske dramatikeren Arthur Miller i Norge, nevnes som regel Henrik Ibsen i samme setning. Miller var, som mange andre dramatikere på midten av 1900-tallet, inspirert av Ibsen. Også Miller nøster opp i nære relasjoners dunkle fortid.

Hjemkommet til loftet.

Her som i Ibsens «Vildanden» foregår skjebnesvangre hendelser på et loft. Ikke i Norge, men i New York. To brødre som ikke har møttes på 16 år selger unna møblene fra barndomshjemmet, møbler som har stått lagret like lenge som brødrenes fravær fra hverandre. Her ligger minner, historier og skjeletter i diverse skap.

De to har hatt høyst ulike liv: Den ene tok jobb som politi og ble hjemme hos faren, som var slått konkurs og behøvde hjelp, den andre sønnen vendte dem ryggen og ble en suksessrik kirurg.

Når suksess-broren ankommer møbelsalget idet handelen er gjort, er det en slags parallellfortelling til den bibelske hjemkomne sønn. Hjemme sitter den bitre broren, den hjemkomne ber om godt vær.

Fryder forandring?

Forestillingen har et tungt drag over seg hele første halvdel. Spillet mellom politibroren (Kim Haugen) og hans kone (Iren Reppen) drar seg nok til på turné, men det er først når

møbelhandleren Solomon (Helge Jordal) inntar loftet at det begynner å svinge.

Han er en magisk og realistisk figur på samme tid, den snart hundreårige møbelhandleren som er like interessert i møblenes historie som i møblene selv.

Alle fire karakterene bærer på et ønske om forandring i livene sine, eller «å gjøre sine liv mulige», som teatersjef Tom Remlov skriver i programmet til forestillingen. Ønsket om et godt liv, rett og slett.

Det, sammen med et komplisert brødreforhold, er det som skaper gjenkjennelse i stykket. Møbelhandleren vever ønskene sine inn i alle muligheter han ser. Politibroren ønsker seg et annet yrke. Kirurgen (Per Frisch) ønsker forsoning. Og kvinnen? Hun ønsker seg penger og status.

Brødre, fedre, menn.

For det er mennene det dreier seg om i denne forestillingen. Brødrekonflikter, farsforhold og rollen som mann. Kvinnerollen reduseres i store deler av stykket til et vedheng til mannen – samtidig virker det å være kvinnen som oppnår ny erkjennelse før teppefall.

Hvor mange menn må til for å få en kvinne til å se ting fra en ny synsvinkel?

Minst tre i denne oppsetningen. For hun blir hos sin mann. Hun ser at valget om å stå ved sin gamle far og være en omsorgsfull person på bekostning av personlig suksess og status, har en verdi. Slik kan i alle fall stykket leses. At hustruen nærmest er overflødig handlingsmessig, er med på å gjøre dramaet tungt. Her kunne det vært tatt noen grep.

Velspilt og intenst.

Når det er sagt, leverer et erfarent skuespillerlag varene som forventet. Særlig Helge Jordal er god som møbelhandler Solomon, men også Kim Haugens karakter åpner seg opp i løpet av stykket. Her er god plass til familiekrangel av den mindre lettvinte sorten, og diskusjonene forsvarer sin plass i stykket.

Scenografi og lyssetting gir et umiskjennelig preg av loft, musikkeffektene kunne vært gjort mer ut av.

«Prisen» er et velspilt og intenst drama som ikke berører slik det har potensial til å gjøre. Men gode skuespillere veier opp for mye av dette.