Se flere bilder fra Austin City Limits-festivalen her!
Austin City Limits er navnet på et av de lengstlevende musikkprogrammene på public TV i USA, dvs. ikke-kommersielt TV.
På Austin City Limits: Buddy Guy. Foto: Per Ole Hagen.
Programmet har eksistert i 31 år, og sendes i helgen med levende musikk – direkte fra studio i KLRU i Austin, eller i opptak. For fire år siden kom to unge fyrer til stasjonen med forslag om å lage en festival med utgangspunkt i navnet Austin City Limits, og i 2002 så den første ACL-festivalen lyset.
En stor Norwegian Wood
Hvis det er mulig å sammenligne ACL-festivalen med kjente forhold her hjemme, er det en krysning mellom stemningen på Norwegian Wood og antall mennesker på Roskilde. I år reduserte de antall billetter fra 75 til 65.000 på anmodning fra deltakerne i fjor. Uten å ha vært der før, virket det som en klok beslutning.
Med musikk fra 8 scener i en stor åpen park, var det nok folk til å få skikkelig festivalstemning.
På Austin City Limits: Kaizer Chiefs. Foto: Per Ole Hagen.
Og undertegnede er imponert over organiseringen. Alt gikk på skinner, fra toaletter via servering av vått og tørt til en spennende miks av band og artister.
Varm opplevelse
Austin ligger sør i Texas, og september er generelt en varm måned. Men tre dager med henholdvis 38, 36 og 40 grader i skyggen – hvis du fant skygge noe sted – kan bli i meste laget for de fleste. Derfor var vannflasker den artikkelen det definitivt gikk mest av. Og de smarte benyttet sjansen til å ta et bad i Barton Springs – en naturlig kilde som er laget som et friluft-svømmebasseng – hvor temperaturen holder friske 20 grader.
Kjente artister
Musikken var ikke eksepsjonell, men representerte en fin miks av kjente og ukjente artister.
På Austin City Limits: Lyle Lovett. Foto: Per Ole Hagen.
Dessuten var sjangerblandingen som Austin ellers i året, en god miks av rock, pop, litt country, litt salsa, gospel, singer-songwriters og reggae og polka. Headlinere i år var Coldplay, Wilco, Oasis, The Black Crowes, Keane, Franz Ferdinand og Lyle Lowett pluss The Allman Brothers.
Coldplay populære
For undertegnede er det vanskelig å si hva som var det definitive høydepunktet. Wilco var lekne og gode og serverte sjenerøst fra en stor låtkatalog. Det samme gjorde The Allman Brothers som var et høydepunkt for mange av de fremmøtte. Det bandet som trakk mest, var definitivt Coldplay. De serverte et kjempebra highlight-show som avslutning på hele festivalen, og det var sikkert over 50.000 mennesker som holdt ut helt til konserten var slutt.
Lucindia Williams i form
Ofte er det slik på festivaler at det ikke er headlinerne som er best. Så også her, bortsett fra Coldplay og Wilco, var det mange andre band som ga den riktige godfølelsen. Oasis var ok, kanskje litt mer enn ok, men ikke mer enn det. Derimot var konserten med Buddy Guy kjempebra, uten så mange av showfaktene han pleier å ha. Og en sjelden blid Lucinda Williams presenterte flere nye låter, blant annet Jailhouse Tears som vi kan glede oss til å få høre på CD.
”Kinky for governor!”
En av musikklegendene i Austin, Roky Erickson, forsvant fra musikkscenen for 30 år siden. Lørdagen var han tilbake med den første hele konserten siden den gangen. Og han ble introdusert av ingen ringere enn Kinky Friedman, mannen som stiller til valg som guvernør med mottoet ”Why the Hell not!” I følge Kinky, var Roky den første til å bruke begrepet psykedelisk om musikk, og han levde opp til det så hardt at han endte opp som psykiatrisk pasient i mange år. Men han virket frisk og rask, om enn litt rusten på konserten.
Godt organisert
Det som ofte gjør den store forskjellen på festivaler er stemningen. ACL-festivalen har enn litt tilbakelent stemning, folk er vennlige, og de stiller i alle aldre, helt opp til folk over 70 som koser seg med musikken og folkelivet. Alt av infrastruktur fungerte prikkfritt, ingen steder var det lange køer, og når kveldene var over, var det velorganiserte opplegg for shuttle-busser og taxikø. Her har noen og hver noe å lære.
Bortsett fra varmen og et anselig støvproblem siste dagen, så var besøket på ACL-festivalen en riktig god opplevelse. Det er ikke bare bare for oss forfrosne nordmenn å holde ut temperaturer på dette nivået, og selv innbarka Austinitter hadde problemer med varmen. Men med hatt, masse vann og skygge der det fantes, gikk det bra. Og med masse god og variert musikk, finnes det vel ikke noen bedre måte å tilbringe en lang helg?