NRK Meny
Normal

Varmt om kalde forhold

«Vegas» forteller historien om tre barn og barnevernet i Bergen. Denne anmelder har sansen for regissør Gunnar Vikenes humanistiske engasjement.

Karoline Stemre som "Marianne" i "Vegas"
Foto: Foto/Copyright: Cinenord/ Vihan de Mel

Vikene debuterte i 2002 med «Himmelfall», en spillefilm om psykiatri, deretter kom «Trigger» om mobbeofer og bløff, og nå er han premiereklar med «Vegas».

stjerner

«Vegas» er en varm film om foreldre som mister fotfestet, og barn som tas med i fallet. Det er en film om selvmedlidenhet og omtanke, kjærlighet og likegyldighet, nærhet og frastøting, solidaritet og styrke, svakhet og seksualisert manipulasjon.

Jenter turnerer nye onkler enklere enn gutter. Tilsynelatende.

Fra filmen «Vegas»
Foto: Foto/Copyright: SF Norge AS

Historiens samlingspunkt er en barnevernsinstitusjon. Her lever tre ungdommer mens sakkyndighet og omsorgsmennesker vurderer foreldrenes omsorgsevne, og utreder mer varige oppvekstvilkår.

De har ulik bakgrunn. Mor ble banket opp i et nytt destruktivt samboerforhold. Hjemmet ble uegnet for barn. Daniel fikk fosterhjem, Thomas kom på vernehjem. Terje er på hjemmet fordi far klikket da mor falt over rekken på danskebåten. Marianne har en mor i Vegas, sier hun, men hun er visst junkie på byen.

De ulikhetene gjør samboerskapet på institusjonen krevende. For oss er det spennende. De imponerer. Ungdommene har bedre evne enn foreldrene til å forstå og tilpasse seg. Det ser sant ut når vi ser det, slik vi ser det.

Samfunnets kuratorer og betalte foresatte er flinke. Filmen går ikke i rette med noen av dem. «Vegas» er i så måte en sjelden film i Norge: Den forteller om barn og barnevern uten å være kritisk til barnevern og barnevernere.

Fra filmen «Vegas»
Foto: Foto/Copyright: Cinenord/ SF Norge

De voksne har lite rom i filmen. De loddes ikke dypt heller. Gunnar Vikene og hans medforfatter Torun Lian holder øye med ungdommene.

De utvalgte unge som spiller rollene, tåler eksponeringen. Karoline Stemre. Jørgen Hausberg Nilsen. Sindre Kvalvåg Jacobsen. Det de mangler i profesjonalitet, gir de igjen i sjarm og vilje. De er vellykkede ungdommer i livet utenfor filmen, men evner altså å identifisere seg med jevnaldrende som uforskyldt blir dyttet ned fra samfunnsstigen. Og det er jo det filmen handler om, egentlig.

Ungdommene og filmen engasjerer meg.