"Annie"
Sentrum Scene, Oslo
Med Tomine Malmquist Harket/Vilde Bodsberg, Else Lystad, Marianne Krogness, Karl Sundby, Jannecke Foss Øinæs m.fl.
Musikalsk ansvarlig Ståle Sletner
Regi Daniel Bohr
-Det er Det nye Familieteatret som bringer musikalen "Annie" tilbake til Oslo, innleder premiereløve Rune Alstedt som denne gangen har vært på premiere alene.
Premiereløve Rune Alstedt
-Dette er familiemusikalen om barnehjemspiken som på begynnelsen av den store depresjonen på trettitallet i USA drømmer om å finne faren og moren som forlot henne på barnehjemstrappen da hun var liten.
Hjerteknuser
-Det første store nummeret er der vi lærer Annie og hennes venninner på barnehjemmet å kjenne. ”Et hundeliv” er festlig og energisk med en flokk kjempesøte og flinke jentunger, fortsetter Alstedt.
-Og Annie spilt av Tomine Malmquist Harket har det trøkket denne lille jentungen må ha. En skikkelig hjerteknuser er hun. Tomine opptrer like profesjonelt som en etablert musikalskuespiller.
Improviserte
-Dette beviste hun tidlig i forestillingen da hunden ”Sandy” fikk akutt diaré på scenen og mikrofonen til Tomine sviktet under sangnummeret. Hun fortsatte som ingenting var hendt, -ja, hun til og med ”spilte” på Sandys lille ulykke, sier han.
-Jeg tror jeg kan satse 100 kroner på at vi vil få oppleve den jenta som sanger, danser og skuespiller i årene fremover. Det ligger noe i genene her.
Dyktige
Tomines barnehjemsvenninner fikk vist at de også virkelig kan, i nummeret der de parodierer fra Bert Healys Smileshow. Dyktige sangere og dansere er de samtidig som vi trygt kan plassere under kategorien store sjarmtroll, mener Alstedt.
-Annies hovedfiende er barnehjemsbestyreren, den drikkfeldige og barnehatende Miss Hannigan, som ikke kan utstå småpiker, og gjør alt for å gjøre surt for dem.
Bærebjelke
-Elsa Lystad bruker alle sine klassiske revyknep i denne rollen for å gjøre dette huntrollet til det marerittet hun må være for småpikene. Hun er jo nokså unik den damen. Jeg vil gå så langt som å påstå at Elsa er en av forestillingens bærebjelker, sier Alstedt.
-Elsa Lystad henter fram all erfaring fra revy og komiske roller, hun har en mimikk som mange kan misunne henne. Når hun slår disse elementene sammen i rolletolkningen, -ja, da må vi bare gi stående applaus. Sangen "Pikebarn" er både infam og tragikomisk fremført, legger han til.
Julefeiring
-Handlingen strammer seg til når Annie blir invitert til å tilbringe julen hos billionæren Oliver Warbucks. Han vil gjøre alt for å gjøre julen uforglemmelig for henne. Men hennes eneste juleønske er å finne foreldrene sine. Og Warbucks setter alle hjul i sving for å finne dem, fortsetter Alstedt.
-Morten Rudå spiller Warbucks, -kanskje ikke med den største overbevisning for meg. En billionær har helt sikkert vært en ganske kynisk og slem person, men for meg så blir Morten Rudå litt for fort snill og myk. Men når det er sagt, så må det jo berømmes hans gode sangstemme. Han synger kanskje ikke med fullt trøkk, men det kommer kanskje etter noen forestillinger.
Fagfolk
-I rollen som Grace Farrell, Warbucks sekretær finner vi nok en dreven komedienne, Marianne Krogness, Annies største allierte i det store rikmannshuset midt i Manhattan. Marianne Krogness har ikke mye å spille på i handlingen, men det lille som er å spille på, det bruker Marianne, slår Alstedt fast.
-Som Miss Hannigans skurkaktige bror "Rooster" -eller "Hanen"- opplever vi Karl Sundby. Her møter vi en komi-skuespiller som virkelig kan sitt fag. Alle knep som kan brukes, bruker han. At han er en dyktig sanger visste vi fra før, men den mannen behøvde egentlig ikke hjelp fra forsterkeranlegget.
-Sammen med sin skurkekjæreste Jannecke Foss Øinæs synger han og frøken Hannigan den festlige Easy Street, om det å få penger som gress. Og i det nummeret så er det nok Karl Sundby som blir husket, sier Alstedt.
Regi
-Siste gang Daniel Bohr satte opp denne forestillingen -på Bryggeteateret på Aker brygge på nittitallet. Men dette er jo den slags Askepott-historie som ikke blir gammel. Og Bohr har bevist før at han kan dette med å få unger til å fungere på scenen, det er helt klart at han har tatt seg tid til både å snakke med og forklart ungene som er med.
-Selv om ikke alle dansetrinn sitter ett hundre prosent så ser vi at barnehjemsjentene blir ergerlig når de ikke får det til helt som regissøren har sagt.
-Orkestret under ledelse av Ståle Sletner får det virkelig til å swinge på Sentrum scene. Berømmes må også musikkarrangøren Øivind Westby.
Nitimeblinken
Så er det tid for å plassere en pil på en skala som går fra 1 til ti, hvor en er katastrofe og ti er nærmest uoppnåelig.
-Ensemblet var fantastisk i Brakkeby-nummeret. Flotte sangstemmer men en del slet nok mer når de skulle avlevere troverdige replikker. Det er alle smårollene som ikke virker helt overbevisende. Minus blir det også for sviktende lyd i deler av premiereforestillingen.
-Men for all del: her er det akkurat så mye tårer og gleder som forventes av en familieforestilling. Pilen min ender på en åtter etter at jeg har siktet veldig godt.
Så hvis du ikke har egne barn: Sett i gang å lag noen eller lån naboens og å ta turen til Sentrum scene i Oslo, oppfordrer premiereløve Rune Alstedt.
*
For nettet av Øystein Saxvik