Fy, så spennende! Og fy så flott tegninger og tekst fungerer sammen i Tor Erling Naas og Sigbjørn Lilleengs serie "Apefjes". Den første boken, som rett og slett heter "Apefjes", kom for to år siden, og jeg tør vedde på at det er flere enn meg som har ventet på fortsettelsen.
For historien sluttet på sitt mest spennende. Det gjør den forsåvidt i "Ulvehjerte" også, erfarne historiefortellere som Naas og Lilleeng vet å legge ut "cliff-hangers" for å dra leserskaren med seg videre. Vil historien avsluttes i neste bind?
Superkrefter
Martin (14) er tagger. Men hvordan kan det ha seg at han kommer til på steder der ingen andre når frem? Høyt oppe på husfasader setter han sitt stempel, han skjønner ikke selv hvordan han kom seg dit. Så får han en slags forklaring. Martin var utsatt for et eksperiment, som nyfødt, på samme tid som faren døde. Han har fått egenskaper ingen vanlige mennesker har. Og han er ettersøkt av mystiske vitenskapsmenn, som kanskje ikke akkurat vil ham vel...
Ryktene sier at jegeren er hans egen bestefar.
I "Ulvehjerte" vil Martin legge de skumle opplevelsene bak seg. Farvel til tagging, farvel til apestreker. Men det går ikke å bare være en vanlig ungdomsskole-elev med vanlige ungdomsforelskelser og skoletur. Noen kopierer Martins tegninger på byens fasader. Og det er dukket opp ulvespor i Oslo...
Søken etter identitet
"Ulvehjerte" har format som en litt stor roman. Hvert kapittel består av to-tre siders tekst og minst like mange sider tegneserie. I blant overlappes historien, andre ganger utfyller tekst og bilder hverandre. Teksten er kortfattet og svært direkte. Samtidig bærer den i seg noe hemmelighetsfullt. Hvordan fikk Martin superkrefter? Hvorfor døde faren hans? Og hvem er det som jakter på ham?
Tegningene, som er holdt i avdempede farger, understreker Noir-følelsen. Bildene veksler mellom store oppslag over to sider og mer tradisjonelle ruter, noen med snakkebobler, noen helt uten ord. Gjennomgående er det en voldsom energi i bildene, det skjer noe hele tiden, enten det er rent fysisk, eller - faktisk - inne i Martins hode. Sigbjørn Lilleeng klarer nemlig også å illustrere tankevirksomhet; med levende ansiktsuttrykk (og en god prosjon overdrivelser) skaper han skikkelser som blir noe mer enn stereotypier. Utsnittene og inngangene han velger produserer en dynamikk som passer teksten bra. Noen vil kanskje mene at den sterkt ekspresjonistiske stilen blir for skrikende. Jeg ser det omvendt: det at brøl nærmest velter ut av tegningene, er et kvalitetstegn.
Spenning
Tor Erling Naas og Sigbjørn Lilleeng er begge illustratører og tegneserieskapere. Priser har de fått, og jeg er vel ikke helt ute som spåkone om jeg sier at denne serien også vil innbringe heder. Gjennom samarbeidet tilfører de to hverandre et overskudd som sitrer. Hovedmålgruppen for "Apefjes" og "Ulvehjerte" er 12- til 16-åringer, melder forlaget. Bøkene er ikke så verst for oss litt eldre heller.
