NRK Meny
Normal

Trøst og lindring

En filosofi som ikke bidrar til å lindre våre vanligste problemer er verdiløs.

Sokrates
Foto: Wikipedia

HØR: Filosofi som trøst og lindring, del 1. 14. april, 2007

Filosofen Alain de Botton
holder til i England og har skrevet en rekke populærfilosofiske bøker. For to år siden kom Filosofi som lindring og trøst og her forlanger Botton at filosofien skal kunne trøste og lindre oss mens vi snubler rundt i tilværelsens steinrøys og håper på lottogevinst. En slik påstand er naturligvis diskutabel – og alle filosofer er ikke enige.

”Trenger du trøst og lindring må du henvende deg til teologien – og medisinen; vi filosofer har en annen agenda”. Slik tenker mange filosofer og jeg har forståelse for tanken. Men jeg deler den ikke. Selv mener jeg at filosofien kan trøste og lindre, derfor valgte jeg å ta opp Allain de Bottons bok i en liten serie i Studio Sokrates.

Første premiss
er dette: ”Vi mennesker vil gjerne bli likt” – Botton skriver polemisk at vi ”hjemsøkes av et sykelig kritikkløst ønske om hengivenhet”. Vi kjenner oss igjen fra utallige situasjoner i dagliglivet. Vi ler hjertelig av tåpelige vitser, vi hykler glede for dustete komplimenter og vi – særlig vi mediefolk – sikler som kåte pudler for å tekkes lyttere, seere og lesere. Ikke alle av oss, men man merker når det skjer. Og blir forstemt.

Å bli elsket og anerkjent er nok et ønske mange av oss deler. Problemene oppstår når trangen til anerkjennelse tar overhånd. Den sleske Uriah Heep hos Charles Dickens er et historisk eksempel. Sleske selgere et annet, amerikanske talkshowverter et tredje – flere eksempler finner vi sikkert hvis vi går i oss selv. (Men det kan jo bli ubehagelig)

Andre premiss: Sokrates
Sokrates ga jo blaffen i popularitet. I Platons dialog Gorgias heter det: ”Skal ein kanskje tilpassa seg det samfunnet ein lever i? I så fall må du bli så lik som råd er folket i Aten, om du vil vinne det til ven og får stor makt i byen. Tenk etter, gode ven, om dette vil vere til gagn for deg og meg”. Sokrates mislikte sterkt å strebe etter popularitet. Og han må ha blitt forstemt over de av elevene hans som tok i bruk det de lærte for å bli populære og anerkjente.

Sokrates var kritisk. Det vi i dag kaller ”sokratisk metode” er en ”kokebok” for å undersøke holdninger og meninger. Alain de Botton skriver: ”Sokrates metode for å undersøke sunn fornuft kan iakttas i alle Platons tidlige og midterste dialoger – og kan, fordi den følger konsekvente skritt, uten å bli gjort voldt på presenteres med språket til en kokebok, og anvendes på en hvilken som helst overbevisning man blir bedt om å godta, eller er tilbøyelig til å gjøre opprør mot.

Om en påstand er sann kan ikke, i følge denne metoden, avgjøres av hvorvidt et flertall sverger til den eller viktige personer har trodd på den i lang tid. En sann påstand er en påstand som ikke kan bli rasjonelt motsagt. Kan den dét må den være usann og kan med rette betviles, uansett hvor mange som tror på den og uansett hvor høyt på strå de måtte være. (Botton s 29 og 30)

Dagens konklusjon:
Flertall og folkemening er ikke nødvendigvis riktig. Holdbar overbevisning framkommer i kritisk dialog mellom samtalepartnere, derfor er det galt å overta andres holdninger uten først å utsette dem for kritisk undersøkelse. For oss jazzinteresserte betyr dette noe helt spesielt, og dagens artist, Ruby Braff (1927-2003) gir oss et tydelig eksempel. Hør på dette:

I jazzen er det flere skoler, flere tradisjoner og retninger: Dixieland, swing, bop, cool, fusion – et cetera, et cetera. Hver av disse sjangrene har sine ”sannhetens øyeblikk” i jazzens historie. Ruby Braff var fullstendig klar over dette da han selv valgte å spille sin musikk i de tidligste retningene, tradjazz og swing.

Ruby Braff hadde bare forakt til overs for jazzfans og kritikere som forlangte musikk innenfor bestemte sjangere: ”Det finnes egentlig bare to typer jazz,” sier Ruby: ”God jazz og dårlig jazz”. ”At jazzen skulle være bedre eller mer troverdig bare fordi den blir avspilt innenfor rammene av en spesiel sjanger er sprøyt – og de som mener dette er idioter”

Musikken
Ruby Braff skaffet seg mange uvenner med sin utpreget polemiske holdning og språkbruk. (Der tar du feil, din idiot) – men når han først satte kornetten til leppene ble det god musikk av det. Knut Borge har plukket to eksempler på Ruby Braffs prestasjoner og nedenfor finner dere lenker til nettstedet AMG. Der står alle musikkopplysningene. Så minner jeg om at vi gjerne hører fra dere som leser nettsidene og lytter til oss på radio. Send en e-post til SS og fortell oss hva dere tenker.

1: St. James Infirmary
2: Thigamagig