«Til Ungdommen»- Johanne reagerte med sinne da hun ble spurt om å filme etter 22. juli

Kari Anne Moes «Til Ungdommen» fikk gode anmeldelser og massiv oppmerksomhet da den ble satt opp på kino i fjor. På søndag sendes den på NRK1, og det er en dokumentarfilm med en svært spesiell bakgrunnshistorie som vises.

Hovedårsaken til den enorme oppmerksomheten rundt Moes politiske dokumentar, kom på bakgrunn av terrorangrepet 22. juli. Dokumentaren begynte innspillingen allerede i 2009, da regissøren valgte ut fire politisk aktive ungdommer (Henrik Wangberg, Johanne Butenschøn Lindheim, Sana El Morabit, Haakon Veum) som skulle fronte filmen.

En av ungdommene som ble fulgt, var Johanne Butenschøn Lindheim fra AUF. Hun ble fulgt av kameraene på Utøya kort tid før massakren.Kun tre dager etter, under minnegudstjenesten 24. juli, ble hun spurt om hun ville fortsette å bli filmet.

Lindheim forteller at hun ble veldig opprørt da hun fikk spørsmålet fra Moe.

– Jeg ble veldig provosert da jeg fikk den henvendelsen. Jeg ble så sint. En film, liksom. Jeg hadde ikke lyst til å ta stilling til noe etter de dagene. Når det i tillegg er snakk om å utlevere seg på den måten ble det uforståelig, forklarte hun til NRK.no i forbindelse med filmens lansering i 2012.

• Les også: Filmpolitiets anmeldelse av «Til Ungdommen»

Noe av det vanskeligste jeg har gjort

Moe forteller at det aldri var et alternativ ikke å spørre.

– Å spørre Johanne er noe av det vanskeligste jeg har gjort. Samtidig var det ikke noe alternativ ikke å spørre henne. For det må man.

– Jeg spurte henne søndag 24. juli, under minnegudstjenesten. Hun ble veldig opprørt da jeg spurte. For henne var det helt uforståelig, det var jo ikke det hun var opptatt av da, sier Moe til NRK.no.

Men Lindheim sa ja. Hun gir all ære til foreldrene sine, som overtalte den unge politikerspiren.

– Jeg var sikker på at filmen kom til å bli avlyst. Jeg tenkte «hva hvis jeg hadde dødd, skulle filmen fortsatt ha gått på kino?».

«Kjendisstatusen» var også noe som plaget den daværende 20-åringen.

– Jeg var definitivt ikke klar for å bli Utøya-Johanne. Men jeg pratet med foreldrene mine om det, og de sa «dessverre» at jeg burde fortsette. Så jeg gjorde det, sa hun til NRK.no i fjor.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Fortsatte filmen tre dager etter 22. juli

Avtalen mellom regissøren og Lindheim var at Moe skulle få filme henne når hun fortalte historien sin, samt i rosetoget. Resten var opp til Lindheim.

– Jeg sa: Johanne, jeg vil gjerne filme din fortelling fra den dagen (filmet 25. juli, journ.anm.), og jeg vil filme deg i rosetoget. Det er alt. Så kan du si ifra neste gang det er greit at vi filmer, sier Moe.

Det gikk ikke lang tid før Lindheim bestemte seg for å fortsette innspillingen.

– En uke etter 22. juli ringte hun og sa det var greit vi kom og filmet mer.

Til Ungdommen skulle egentlig hete Braveheart

Ideen bak dokumentaren, som egentlig skulle hete Braveheart, var regissør Moes ønske om å portrettere den norske ungdomspolitikken.

Selv om filmen ble dramatisk forandret 22. juli, føler hun fortsatt at fokuset ligger i politikken.

– Målet i filmen er å portrettere ungdom som tør å stå frem og si det de mener for å få en bedre verden. Jeg håpet jo på en spennende dramaturgi gjennom å følge dem gjennom en valgkamp der man har vinnere og tapere.

– Jeg håper at ungdom som ser den kan tenke at de er viktige, og at de kan gjøre en forskjell.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Følelsesladd pressevisning

Da filmen hadde premiere i 2012 var Johanne i gang med økonomistudier. Hun innrømte overfor NRK.no at det var veldig sterkt å se filmen på lerretet for første gang.

– Det var veldig merkelig. Hvis jeg visste at filmen skulle vises på 100 kinoer nå i høst hadde jeg kanskje tenkt litt annerledes, men jeg er glad jeg ble med, uttalte hun den gang.

Da filmen ble vist for journalister i fjor, skapte det sterke følelser. Undertegnede opplevde for første gang at flere av de fremmøtte journalistene på pressevisningen måtte ty til tårene, og noen til og med måtte forlate kinosalen, på grunn av de sterke følelsene som kommer frem av filmen.

– Når det blir så vondt i den ene delen av skalaen, så blir det som er godt så uendelig mye lysere også. Det er viktig for meg å få frem at dette ikke bare er en trist film. Vi følger jo ungdommene lenge etter 22. juli også, oppsummerte Moe.