En svanger stillhet

Denne utstillingen er en unik mulighet til å stifte bekjentskap med John Cages rike og banebrytende univers.

John Cage, 1985

John Cage i 1985.

Foto: Christopher Felver, Courtesy of the John Cage Trust

«The Anarchy of Silence -John Cage», Henie Onstad Kunstsenter, Høvikodden. Utstillingen vises fram til 30 mai.

Han har spilt på piano fylt med skruer og viskelær, og laget komposisjoner for badekar, tekoker og radio. Men selv om det var innenfor lydens musikalske verden Cage utfoldet sine radikale strategier, er det ikke bare den moderne musikken han har forvandlet.

Utstillingen som åpnet torsdag 25. februar på Henie Onstad Kunstsenter, har nettopp som mål å vise John Cages enorme betydning for etterkrigstidens visuelle kunst.

Uendelig forvandling

John Cage var opptatt av uendelig forvandling. Han hevdet at kunstnere ikke lenger skaper objekter, men igangsetter prosesser. Han ville skape et skape rom for det umiddelbare i musikken - det som skjedde av seg selv. Ifølge Cage handlet ikke kunst om å mestre en uttrykksform eller teknikk, men tvert imot om å utsette seg selv for inkompetanse.

På utstillingen på Høvikodden får vi en unik mulighet til å gjøre oss kjent med disse inspirerende og viktige musikalske og kunstneriske eksperimentene og prosessene.

Lydens konkrete egenskaper

Utstillingen innleder med Cages tidlige perkusjon - og slagverk-komposisjoner. Allerede her ser vi hvordan han bryter med en tradisjonell tilnærming til musikk gjennom uvanlig instrumentering og musikalsk uttrykk. Han er opptatt av lydene og klangenes konkrete egenskaper. Selv har han sagt at lyden er unik, prekær og uinformert om historie og teori.

I sine komposisjoner inkluderte han gjennom 30- og 40-tallet stadig flere ukonvensjonelle instrumenter. Disse eksperimentene toppet seg i hans komposisjoner for det han kalte «Prepared Piano», der han endret pianoets lyduttrykk ved å stikke ulike objekter mellom strengene.

John Cage

John Cage komponerer «Sonatas & Interludes» i 1947.

Foto: Ukjent, Courtesy of the John Cage Trust

Komposisjon uten en tone

I komposisjonene hans ser vi hvordan han utforsker forholdet mellom støy og lyd, og lyd og stillhet. Stillheten får stadig bredere plass, en utvikling som kulliminerer i det berømte verket «4,33», en komposisjon som består av tre satser der det i partituret ikke er skrevet inn en eneste note eller lydnotasjon.

Tittelen henspiller på varigheten av komposisjonen som er avgrenset til fire minutter og 33 sekunder. Dette verket ble første gang fremført i 1952 i Woodstock av den amerikanske pianisten David Tudor.

Konserten ble innledet ved at han trådte opp på podiet i konsertsalen iført smoking, satte seg ned på krakken ved flygelet med en stoppklokke i hånden, og bladde opp i notene. Han åpnet deretter flygellokket, for så å lukke det igjen, som en markering av verkets begynnelse.

På samme måte åpnet og lukket han lokket i pausene mellom satsene. Det var viktig for Cage å understreke at dette ikke bare var fire og halvt minutts taushet, for som han sa finnes det ikke den stillhet som ikke går svanger med lyd.

Det er nettopp alle de tilfeldige lydene som høres innenfor rammene av komposisjonens tid, som blir musikken her. Regnet utenfor, suset fra ventilasjonsanlegget, den nesten umerkelige støyen fra publikum; et tørt host, en nervøs latter, eller lyden av skritt når noen forlater lokalet.

Med dette verket utfordret Cage selve definisjonen av musikk. Han brøt ned det autoriative forholdet mellom komponist og publikum, og mellom verk og virkelighet. Selv den dag i dag er dette et kontroversielt arbeide som kan få sinnene i kok hos noen.

John Cage og Merce Cunningham, 1985

Merce Cunningham og John Cage i 1985.

Foto: Jay Anderson, Courtesy of the John Cage Trust

Historisk kontekst

Men utstillingen favner ikke bare arbeider av Cage selv. Den forsøker også å sette Cage inn i en historisk sammenheng. Dels får vi se hvilken enorm betydning Marcel Duchamp har hatt for utviklingen av Cage sine tilfeldighetsstrategier.

tstillingen belyser betydningen Cage har hatt for den såkalte Fluxus-bevegelsen. Mange av de sentrale kunstnerne knyttet til denne løst organiserte gruppen var venner og studenter av Cage. Enkelte av dem hadde hatt ham som foreleser ved Black Mountain College i Nashville, eller New School of Social Research i New York City der han holdt sine sagnomsuste, mildest talt ukonvensjonelle forelesninger.

En slående side ved utstillingen er at den tydeliggjør hvor mange sentrale kunstnere som har mottatt avgjørende impulser fra Cage. Den gir oss et rikt innblikk i Cage sin enorme betydning som inspirator for blant annet multimediakunst, performance og det vi i dag betegner som konseptkunst.

Blant hans åndelige gudbarn er for eksempel performancekunstens grunnlegger Allan Kaprow, den viktigste pioneren innen videokunst, nemlig Nam June Paik og mange av de såkalte “popkunstnerne” som Andy Warhol og Robert Rauchenberg. Utstillingen viser en rekke interessante arbeider av disse kunstnerne.

Utstillingen som lyderfaring

Som lyderfaring begynner det hele ganske stillferdig, og øker gradvis i styrke og intensitet til man helt avslutsningsvis i underetasjen ankommer Cage sin støyende, vakre multimediainstallasjon HPSCHD (Harpsichord) fra 1969.

Her flimrer tusenvis av ulike slides på veggene, fra forskjellige prosjektorer. Vi ser lysende farger som danner abstrakte komposisjoner, sammen med bilder fra NASA, som viser det skrinne månelandskapet, og det svimlende verdensrommet.

En høylydt kakafoni av musikk akkpagnerer det hele. Lydklusteret som møter oss er bygget opp av blant annet cembalomotiver hentet fra Mozart satt sammen med elektronisk musikk. Det hele er laget på en gigantisk datamaskin fra 60-tallet.

Det siste rommet i utstillingen er viet det for oss legendariske besøket John Cage avla i Norge i 1983. Her får vi se bilder og filmer fra det veldokumenterte oppholdet på Henie Onstad Kunstsenter, der Cage blant annet lærte norske musikere å spille på grener.

Kunstskapsmettet utstilling

Det har sine utfordringer å skulle lage en utstilling av et materiale som er så lite orientert omkring objekter. Og noen vil nok oppleve utstillingen som skrinn, rent visuelt. Men hvis man fordyper seg i tekster, filmer, musikalske verker og partiturer er dette universet alt annet enn skrint.

Det er en usedvanlig kunnskapsmettet utstilling som makter å gi oss inntrykk av den imponerende spennvidden og idérikdommen som preget Cages prosjekt, og ikke minst den omfattende innflytelsen hans musikalske og kunstneriske ideer har hatt.

John Cage komponerer «Atlas Eclipticalis» i 1962

Cage komponerer «Atlas Eclipticalis» i 1962.

Foto: Ukjent, Courtesy of the John Cage Trust