Steve Earle har markert seg som en av USAs skarpeste motstandere av Bush-regimet og Irak-krigen. Så ville altså skjebnen at countryrockeren skulle spille sin første av vårens tre norgeskonserter samme dag som Bush startet bombingen av Bagdad.
Ingen verbal krig
Men bortsett fra den treffsikre åpningsreplikken og ”No Iraq War”-banderoler på trommer og forsterkere, unnlot Earle for det meste å kommentere krigen. Hans tese er at de som kommer på hans konserter uansett vet hvor han står, og at musikken taler for seg.
Og det gjør den definitivt, der uttrykket vandrer mellom personlig emosjonelle og samfunnsengasjerte fortellinger i beste Woody Guthrie-tradisjon, mens Earle veksler mellom å legge tyngden over på henholdsvis country- og rockefoten.
Rocka aggressivitet
Torsdag var det imidlertid mer rock enn country som countryrockeren bød på, med en aggressivitet som kunne kle en krigsmotstanders sinne og fortvilelse under bomberegnet.
Men som sikkert like gjerne kan forklares ved at fokuset til Steve Earle & The Dukes på denne turneen er mest på fjoråralbumet ”Jerusalem”, som ved siden av å være et av hans mest politiske også er et av de mer rockete.
Tett driv
Derfor gikk Earle og Dukes – med både bror Patrick og sønn Justin i bandet - sterkt ut, med et tett driv mye nærmere riffbasert rock enn åpne countrysletter, mens sanger som ”Ashes To Ashes” og ”What’s A Simple Man To Do?” plasserte oss midt i Jerusalem.
Uten å forlate Jerusalem-universet mentalt, åpnet Earle i løpet av konsertens to timer naturlig nok også døra inn til mange gamle Earle-godbiter, og helt tilbake til 1986 og ”My Old Friend The Blues”, ”Someday” og ”Guitar Town” fra debuten ved samme navn.
Ikke optimal balanse
Også i tilbakeblikkene dominerte rocken, ved at arrangementene var tyngre og mer uptempo enn på originalene, eller ved at låtene som ble valgt fortrinnsvis var hentet fra hans mer rockete katalog, slik som eksempelvis ”Copperhead Road”.
Selv om det var lite å utsette på det som ble levert fra scenen - tett og energisk som det var - tippet balansen og Earle denne kvelden litt for mye over i rocken for hans eget beste. Den emosjonelle dybden og melodiske nærheten hans musikk favner, ble derfor ikke utnyttet like optimalt som vi har opplevd hos 48-åringen tidligere.
Taliban-gåsehud
Et slik magisk øyeblikk oppsto uansett i ”John Walker’s Blues”, hvor Earle sang om den amerikanske Taliban-soldaten med en intensitet med høy gåsehudfaktor.
Den varslet også en mer symbolsk og politisk avslutning med ”Jerusalem” og Woody Guthrie-etterlysning i ”Christmas In Washington”, før han i (omgang to av) ekstranumrene tok farvel med knyttet neve og en forsonende oppfordring i Youngbloods gamle ”Get Togehter”.
Før endelig punktum ble satt med Nick Lowes ”(What’s So Funny About) Peace, Love & Understanding”. Den sang han nok med ”assholet” i tankene, tenker vi.
PS! Steve Earle spiller i Stavanger fredag og Bergen lørdag. Og neste uke treffer du ham i Stereo!