NRK Meny
Normal

Begrav meg i Bergen

Begrav meg i Bergen er en overdådig forviklingsfarse med velklingende sangnummer.

Even Stormoen som Hahnegal og Ragnild Gudbrandsen som Diana.
Foto: Erik Berg/DNS.

Varg Veums forfatterfar, Gunnar Staalesen, har skrevet et titalls skuespill for DNS i tillegg til sine mange kriminalromaner. Begrav med i Bergen er det siste av et titalls skuespill på tretti år, og en fortsettelse av komedien Vaskerelvens Rose fra 1986.

Begrav meg I Bergen åpner med at Vaskerelvens Rose og svindleren Hahnegal rømmer fra et dødelig pokerspill i Chicago. Og endelig etter 8 års ufrivillig eksil kommer de med amerikadamperen tilbake til Bergen. Vår anmelder lente seg godt tilbake og trimmet magemusklene på premieren sist lørdag.

Hahnegal og Vaskerelvens Rose

Krimforfatter Gunnar Staalesen viser seg fra sin mest tøysete side og regissør Torfinn Nag drar situasjonskomikken ut i det absurde sammen med ensemblet og et femmannsorkester på scenen.

Det meste er lattervekkende moro, særlig damenes hyppige besøk i det fløyelsrøde Orgonskapet til Wilhelm Reich. Med sanselige utbrudd når skapet bringer dem til vellystige topper.

Rosa er forkledt som Hollywoodstjernen Glorie Glimmer og Hahnegal er investoren Thomas Crown med bergenske røtter. Hanegal vil hevne sin fars død, ved å rappe pengene til skipsrederen som forårsaket døden. Vaskerelvens Rose, eller Diana, som hun heter, bærer på en ulykkelig kjærlighet.

Handlingen er lagt til tjuetallet i Bergen. Scenograf Åse Hegrenes har kledd damene i fargerike tjue-talls inspirerte kjoler mens herrene er mer diskret – bortsett fra Even Stormoens kostymer. De er like overdrevne som Stormoens fem typer. Ved siden av bergenseren Hahnegal er han norskamerikaneren Thomas Crown:

Dramatiker Staalesen henviser til sine egne krimromaner og kaller Even Stormoens politietterforsker for Knut Grip.

Tynn intrige

Begrav meg i Bergen har ingen budskap eller blikk på det moderne menneskets problem. 

Det er Bergens-nærsynt og småsparker til de uetiske rederne, som Nordahl Grieg angrep langt kvassere i sitt skandaleombruste skuespill Vår ære og vår makt, på tredvetallet.

Intrigen er en tynn ramme som skal gi spillerom for situasjonskomikken. Sentralt her står Even Stormoens kjappe omkledninger med forviklinger, og Orgonskapet til Wilhelm Reich.

Forviklingene og de velklingende sangnumrene glir sømløst over i hverandre med innspill av koreograferte danseopptrinn av både komisk og sensuell karakter.