Svovelpredikanten er tilbake

Da Nick Cave på 80-tallet ble mørkerockens apostel og store kulthelt, hadde han en rå intensitet i sitt musikalske uttrykk som sitt varemerke. Men etter hvert som han ble mer «voksen» senket han tempoet betraktelig og viste utover 1990-tallet alt større interesse for dvelende og rolige sanger, med en underliggende uhygge som sørget for at de innsmigrende balladene aldri ble for sukkersøte.

Toner ned sine myke sider

Manisk mørke og desperasjon fikk vi så det monnet på Badet fredag også, men Nick Cave anno 2009 har åpenbart ment at det er på tide å tone ned sine myke sider og i stedet dyrke den gamle villheten i seg. I hvert fall gikk han rått og rett på sak i nesten 25 år gamle «Tupelo», før han beveget seg enda lenger inn i det maniske hjørnet med «Dig! Lazarus, Dig!» og «Red Right Hand».

Mens bandet pisket opp tempoet, markerte Cave takten med spastiske bevegelser og luftige spark med sine lange edderkoppbein. Samtidig som han tok turen fram til scenekanten og messet og hisset opp publikum verdig en ekte svovelpredikant.

Grinderman viste veien

At crooneren Cave har måttet steppe til siden for svovelpredikanten kommer i og for seg ikke så overraskende, etter at han i sideprosjektet Grinderman igjen beveget seg inn i et råere terreng enn Bad Seeds hadde operert i det siste tiåret. Og selv om dagens Bad Seeds er stort sett det samme som tidligere, har Nick Cave gitt det en ny rolle og oppgave.

I dagens versjon hviler mye av ansvaret på de to gutta i rytmeseksjonen. Bassisten Martyn Casey står bokstavelig talt fjellstøtt på scenen og driver bandet framover med presist gyngende tyngde, mens trommis Thomas Wydler sender hissige mitraljøser utover folkehavet.

Og for å sørge for en orgie i dissonans og feedback framstår Warren Ellis som nærmest like manisk i sitt spill som sjefen sjøl.

Mørke kontraster

Men selv om dette preget konserten, lot Nick Cave døra naturlig nok (og heldigvis) døra stå litt balladeåpen for «Henry Lee», som sammen med «Come Sail Your Ships» og ikke minst «Weeping Song» omfavnet publikum med sitt dvelende og forførende mørke.

Det er slike kontraster, hvor Nick Cave i det ene øyeblikket kaster deg opp i «Mercy Seat» for i neste (det vil si ekstraavdelingen) å invitere deg «Into My Arms», som viser de store nyansene mørket kan by på.