1. La Corona
"La Corona"
Du Endeløse, motta av min hånd
en krans av lovsang vevet for din trone,
jeg bringer deg i ydmykhet en krone
en hyllest fra en nedstemt dikterånd.
Jeg ønsker ikke prakt og ordensbånd,
men gi meg det din krans av vevet torne
med ære vant, en evig seierskrone,
som ikke visner lik et laurbærbånd.
Jeg tørster etter kilden som er sprunget:
Vårt arbeid krones med sin slutt og ende,
men enden kan du, Endeløse, vende,
den første siste ende har du vunnet,
den endeløse hvile vil du gi.
For alle bys nå frelse - rikelig.
2. Bebudelse
"Annunciation"
For alle bys nå frelse - rikelig.
Det Alt, som alltid blir og alltid er,
er uten synd, men bærer syndens klær,
må velge død, men er udødelig.
Du Jomfru, hør, din livmor blir losji
for Ham som gir seg selv i fengsel der,
som dødens fange, slik vi alle er;
en kropp til Ham er det som du skal gi.
Før sfærers tid var skapt var du i Ham,
din sønn og bror, i tanken Hans til stede.
På jorden skal snart lyset skinne fram,
nå fanget i ditt mørke rom her nede.
Du Skapers skaper og din Faders mor;
du er det sted der evigheten bor.
3. Fødsel
"Nativity"
Du er det sted der evigheten bor.
Ditt gode fangenskap skal legges bak,
der Han har gjort seg liten og så svak
at Han kan fødes til vår lave jord.
Er intet rom for Ham og du, Hans mor,
i herberget, men under stallens tak?
Der vismenns kurs blir ny for barnets sak
så kongens drapsmenn mister alle spor?
Ser du, min sjel, med troens øyne Den
som fyller alt i alle ligge slik?
Hans nåde mot deg var fullkomment rik
som kunne trengt at du gav Ham igjen.
Kyss Ham, og gå med til Egyptens land,
Hans gode mor, som deg, er øm for Ham.
4. Tempel
"Temple"
Hans gode mor, som deg, er øm for Ham,
du Josef, snu deg om, se hva Han gjør;
Han blåser ut de klokes visdomsglør,
den visdom som Han selv har satt i brann.
Det Ord som ennå ikke er en mann,
som var et spedbarn, uten tale, hør:
Han taler visdoms ord som ingen før,
om alt som var og blir har Han forstand!
Hans guddom gav Ham ikke disse råd,
som menneske Han var i sinn og kropp,
men slik som en står tidlig opp til dåd
er Sønnens dag når solen rinner opp.
Slik trår Han ut på dagens nye sti
med undere ut over rom og tid.
5. Korsfestelse
"Crucifying"
Med undere ut over rom og tid,
Han dro de mange til seg der Han gikk,
misunnelse og håp var svar Han fikk,
i noen tentes tro, i andre strid.
Hans motstanderes flokk er stor og vid,
den lytefrie blir i deres blikk
en uren som fortjener skjebnens stikk,
den som selv formet skjebnens virketid.
Fordømt Han bærer med sin egen kropp
det kors som snart skal bære Ham, det skjer;
at Han skal dø og bære enda mer.
Dra meg til deg, nå er du løftet opp.
Og ved din død gir du med overflod;
fukt min tørre sjel med dråper av ditt blod.
6. Oppstandelse
"Ressurection"
Fukt min tørre sjel med dråper av ditt blod,
så den (som ser seg selv med apati,
som stenen hard, men og så kjødelig)
ved denne dråpen ren og mettet stod.
Og dødens makt er brutt, Du døden slo
ved døden Din: Fra angsten, fryktelig,
for første død og siste, ble jeg fri
om jeg fikk se mitt navn i Din bok stod.
I søvnens lange natt vil kjød bestå,
men møter der seg selv slik som det er.
Må syndens søvn, og dødens, så forgå,
slik skal jeg gå mot herligheten der,
jeg vekkes, oppstår, synd og søvn forjag.
Velkommen siste, evig nye dag.
7. Himmelfart
"Ascension"
Velkommen siste, evig nye dag,
med fryd det se; opp stiger Sol og Sønn.
Du som igjennom tårer, kamp og stønn,
har renset leiren din for mørke drag;
Den Høye, se, Han trår på skyers lag
med lyn og lys, med stråleglans og drønn.
Alene løftes ikke opp Guds Sønn,
men Han trår først inn i den nye dag.
Bukk, ditt horn brøt åpen himlens port.
Lam, ditt eget blod har merket vei.
Ved dette blod svant vredestørsten bort.
Du Flammefakkel lyser opp for meg.
En krone, om Du gav meg dikterånd,
du, Endeløse, motta av min hånd.
Sven Aasmundtveit