Hvis du sier saharamusikk, vil mange tenke Tinariwen. Men Sahara er stort. Lyden av Sahara kan være helt annerledes enn tuaregenes elektriske blues. Den kan være berbisk transemusikk, gnawamusikk fra Marokko og Algerie. Hasna El Becharia har gitt ut en magisk plate, på sitt helt egne vis.
Transemusikk
Hun begynte med en akustisk gitar, gikk fort elektrisk, plukket opp oud - den arabiske lutten - før hun, etter farens død, omsider våget seg på gimbre, selve lyden av gnawa, berbisk transemusikk fra kanten av Sahara.
Hasna el Becharias karriere er ganske bemerkelsesverdig. Hun er berber fra grenseområdet mellom hjemlandet Algerie og nabolandet Marokko, langt mot sør, inne i Sahara. Hun er gnawa, musikerne fra dette området som bruker musikken til helsefremmende transe, i slekt med de virvlende dervisher i Tyrkia og sufimusikerne fra Pakistan, men musikalsk noe helt annet.
Sa nei
Men, og det var et stort men, Hasna El Becharia er kvinne. Dermed fikk hun ikke lov av sin far, også han gnawamusiker, til å traktere gimbre, den dype lutten fra Nord-Afrika. Gimbre er en trestrengs slektning av bassgitaren, i mangel av en bedre sammenligning, med dyp buldrende lyd, jordet, organsik og skitten. Gimbren er et vesentlig instrumentet i gnawamusikken, sammen med håndkastanjetten krakeb.
Men den fikk ikke Hasna El Becharia røre. I stedet plukket hun opp gitaren og ble en sensasjon i hjemlandet da hun gikk elektrisk, det går gjetord om hennes el-gitar og raspende stemme.
Endelig fri
I 1999, i en alder av nesten femti, dro hun til Frankrike. Her fikk hun den friheten hun hadde søkt, og kunne omsider gi seg gimbren hen. Elleve år senere, i sitt sekstiende år, kommer det som bare er Hasna El Becharia andre cd, åtte år etter debuten.
Skamløst monotont
Hensikten med gnawaenes musikk er transe, selv mener Hasna el Becharia at musikken hennes har helende kraft. Ikke veit jeg, men en ting veit jeg, er at stemmen til Hasna og den tunge bassen i gimbren er hypnotisk.
Hvorvidt den har en metafysisk virkning i tillegg, skal være usagt. Men denne musikken gjør det som musikk skal. Den snakker til følelser og berører. Hasnas stemme bærer preg av levd liv, langt der ute i ørkenen.
Kanskje er det bare eksotisten i meg, den vi alle har inne i oss når vi hører noe vi aldri har hørt før, som lar seg besnære. Kanskje er det bare jeg som ønsker å lese noe ut av dette som ikke er der.
Men spiller det noen rolle? Musikken fascinerer, den suggererer og den spiller seg skamløst monotont inn bak øret. Og gjør underverker. Märtha Louise kan gå hjem og vogge.
