En påstand først: Vi her oppe i nord ser på middelhavslandene som en del av vår kultur. Men ikke alle middelhavslandene. Spania, Italia og Frankrike, selvsagt, men også Hellas. I kongehuset ser man til og med på Portugal som et middelhavsland, men det er en annen historie.
Soad Massis: "Deb".
Endelig til Norge
Derimot ser vi ikke på resten av middelhavslandene som en del av vår europeiske sfære. Kroatia, Albania og Tyrkia, for eksempel, er ikke bare utenfor EU, jeg tror vi ofte ser på dem som en del av Midt-Østen, nærmest, for ikke å snakke om Marokko, Algerie, Libya og nerider. De er en del av arabisk kultur, og fjernt fra Europa.
Dette tenker jeg når jeg hører algeriske Souad Massis nye plate, som endelig har kommet til Norge, et halvt år etter at hun ble feiret i resten av nettopp Europa.
Disse tankene kommer ikke fordi hun bor i Frankrike, det er det mange fra Algerie som gjør. Veldig mange. Nei, det er musikken som gjør det.
Vår kultur påvirker
Middelhavet er nemlig èn region, med mange felles trekk. Historia gjør forskjellen mellom landene store, med sterke traumer i kjølvannet av kolonitida, borgerkriger og migrasjon fra sør mot nord. Men historia er lang, og migrasjonen har slett ikke gått bare en vei opp gjennom tidene. Den arabiske innflytelse på spansk kultur er godt dokumentert, og at folkevandringen i vår tid setter sitt preg på europeisk kultur begynner vel etter hvert å demre for noenhver, når Tyrkia vinner Grand Prix og tenåringene danser til Panjabi MC.
Mindre politisk korrekt er det at vår kultur påvirker landene sør for Middelhavet. Men det gjør den.
Souad Massi var musiker lenge før hun forlot Algerie. Hun spilte i to band, ett rent flamencoband og ett rockeband. Men hun oppdaget den akustiske gitaren og sin egen indre stemme et sted på veien, og ga ut en kassett i hjemlandet som gjorde henne berømt.
En umiddelbar klassiker
Algerie er ikke noe sted å være berømt i, for den som er kvinne og spiller europeisk påvirket musikk, så Souad Massi ble i Paris etter sin første konsert der, og denne uken kommer hennes andre plate ut i Norge, omsider. Den heter Deb – Knust hjerte, på norsk.
I resten av Europa har den blitt hyllet som en umiddelbar klassiker.
Souad Massi blander sjangre. Dette er på en måtte selve definisjonen på verdensmuiskk. Man tager en klype havanesisk rumba, en dæsj flamenco, sper på med Joni Mitchell og litt lokal egenart og skaper noe nytt. Og det er sjelden det lykkes. Det er faktisk en farlig vei Souad Massi gir seg ut på.
Hun har en fordel, dog. Hun er nemlig ikke en europeer med behov for å krydre sin egne låter med noe eksotisk og heftig utenfra – hun slipper å færra te Mexico for å oppleve noe ekte og opprinnelig, hun slipper å skrelle blå løk for å hente sine kubanske innfall.
For Souad Massi er musikken fra Middelhavet ikke noe hun oppsøker for å finne inspirasjon, det er noe hun vender tilbake til, etter en oppvekst i morens platesamling av James Brown- og Led Zeppelin-skiver. Det Middelhavet hun vender tilbake til, er like mye Andalucia og filmmusikken til spaghettiwesterns, som det er Nord-Afrika.
Sorg og hjemlengsel
Souad Massi er mer enn bare representant for en tradisjon, Hun har en helt egen stemme og en sårhet som gjør vondt og som vitner om at eksiltilværelsen her i Europa er mindre glamorøs enn vi i det rike nord liker å tro. Souad Massi har kanskje laget et forholdsvist enkelt popalbum, men det stikker dypere enn det som er behagelig. Det gjør faktisk vondt. Og dermed blir det kunst.
Som i sangen Yemma, formet som en telefonsamtale med hennes mor: ”Mamma, jeg lyver til deg, jeg er tvunget til det, folk håner meg ikke på gaten her, tårene renner ikke nedover kinnet mitt.”
Og så bryter hun sammen midt i sangen, og innrømmer seg sin sorg og sin hjemlengsel. Og sin bitterhet over hjemlandets fattigdom og ufrihet.
Det er søren meg lenge siden en plate har gjort slikt inntrykk på meg.