Smakløshet uten motsvar

Christopher Nielsen og Anders T. Andersen trekker det langt i sitt siste teaterstykke Holocaustmusikalen. Men satiren mister brodd når den tematiske misnøyen mangler en motsats.

Holocaustmusikalen

Fra forestillingen Holocaustmusikalen - Stafylokokktrilogien III

Foto: Per Maning / Nationaltheatret

Karen Frøsland Nystøyl NY

Etter suksessen med musikalen Verdiløse menn i 2008, satte tegneserieskaperen og dramatikeren Christopher Nielsen seg fore sammen med regissør Anders T. Andersen å lage en trilogi om råttenskapen i kongeriket Norge.

Stafylokokktrilogien inneholder forestillingene Hustyrannen fra 2010, Entropi fra 2012 og epilogen Holocaustmusikalen.

Misnøye

Allerede i inngangen til Torshovteatret starter det: En stemme annonserer at «kunstopplevelsen starter her» med det samme man setter foten innenfor.

Veggene i trappene opp mot Torshovteatrets scene er dekket av Nielsens strek, og foajeen bærer også preg av Nielsen og Andersens tankerekke.

Her står en enarmet nazibanditt, toalettene er merket «übermensch» og «untermensch», det forventes at man handler i totalitavernaen, og til sist: Over en scene en henspeiling på Auschwitz-portalens «Arbeit macht frei» – samme font og mønster, bare med innskriften «Misfornøyelsespark».

Her ligger et viktig signal i møte med forestillingen. Mer enn å handle om andre verdenskrig, konsentrerer den seg om misfornøyde og privilegerte nordmenn på toppen av verden.

Venterom

Det handler om den store verdenen som speiles i den lille. Handlingen er lagt til en audition til nettopp Holocaustmusikalen, og skuespillerne kommer inn en og en, kledd i kostymer til forestillingen. Kostymene er ulike varianter av fangedrakter tilpasset rollene: En klovnefangedrakt, en barbieaktig fangedrakt, en supermannfangedrakt og så videre.

Holocaustmusikalen - Stafylokokktrilogien III

Kostymene er ulike varianter av fangedrakter tilpasset rollene.

Foto: Per Maning / Nationaltheatret

Handlingen utspiller seg for det meste på venterommet. Skuespillerne, som bruker sine vanlige navn, småprater høflig, det blir tid til litt bransjesladder og prating om stykket (som de finner noe spesielt, men det kommer til å bli sterkt, absolutt) – og de øver litt.

Ventetiden blir lang. Regissøren hører de kun som en stemme over høyttaler. Og med ett er de innelåst.

Smakløst

Den lille verdenen – teaterverdenen – er en oppvisning i misnøye. Etter som tiden går, kommer det frem mye grumsete tankegods i den lille gruppen. Alle slenger dritt om alle, og selvopptattheten ligger til grunn for høyst smakløse meningsutvekslinger.

Det handler om eldreomsorg og dessertgenerasjon, påståtte voldtekter i kjent kjendisstil – men mest av alt om egoisme. Samtidig gjør skuespillerne alt for å få en rolle. Teaterverdenen i denne lille auditionen fremstilles som råtten, men er et bilde på et samfunn med mye råttenskap.

Brodd

Skuespillerne er strålende. Anders T. Andersen er som vanlig god på personinstruksjon, og alle detaljer er ivaretatt. Samspillet er presist, energien er på plass, det sitter, rett og slett.

Likevel er det noe som ikke helt går opp. Satiren, sparkene, mangler en motvekt. I trilogiens to foregående stykker fantes det midt i alt en form for menneskelighet, en stakkarslig menneskelighet riktignok, men like fullt en kjerne av noe som har potensial til å være godt.

Noen som kunne oppnå en viss innsikt midt i alt. Det mangler her. Det finnes ikke et korrektiv til meningsløsheten som utspiller seg på auditionen. Regissøren kunne vært denne stemmen, men han har ikke denne funksjonen. Satiren mister brodd, og det er synd.

Gripe gørra

Og så kan det hende at de visuelle inntrykkene skygger litt når alt kommer til alt. Nielsen og Andersen virker som de har mye på hjertet, og ære være dem for det. Samtidig går det an å tenke seg dette stykket spilt uten fangedraktkostymer, eksempelvis – kan hende hadde det blitt mer spisset da?

Nielsen og Andersens teaterprosjekt er interessant og viktig, ikke minst fordi de våger å gripe fatt i gørra. Holocaustmusikalen kan både i form og innhold være en øyeåpner for hva teater kan være for den delen av publikum som ikke går så ofte i teateret, slik har hele denne trilogien vært.

Kan man spøke med Holocaust? Inntil en viss grad, i alle fall. Det går helt fint i denne musikalen. Ordet elendighet får to betydninger i dette stykket. Den ene er elendigheten det klages over i misnøye-Norge. Den andre er elendigheten Holocaust representerte.

Betydningene ligger milevis fra hverandre. Men hvilken er det vi bryr oss mest om?

Kulturstrøm

  • Vedtar kvensk versjon av norske ord

    Språktinget skal vedta kvensk versjon av mange norske ord som er kommet til i nyere tid. Leder av Kvensk språkting, Egil Sundelin sier det er viktig å ha en dialog mellom eldre kvenske språkbrukere og fagfolk som skal lage kvenske ord.

Flere kulturnyheter