Tyrannisk husopprør

Etter sukessen med Verdiløse menn har Nationaltheatret engasjert manusforfatter Christopher Nielsen og regissør Anders T. Andersen til å lage mer teater. Resultatet er blitt Stafylokokktrilogien og del én, Hustyrannen, hadde premiere 19. januar.

Fredelige outsidere

At Christopher Nielsen og Anders T. Andersen jobber godt i tospann, skal ingen være i tvil om. Mye peker i samme og riktig retning i Hustyrannen, det er heller andre sider ved oppsetningen som gjør at det ikke alltid treffer like godt.

Mens suksessforestillingen Verdiløse menn var bygd opp rundt Joachim Nielsens sangtekster, er Stafylokokktrilogien nyskrevet dramatikk om det som er råttent i kongeriket Norge.

I Hustyrannen blir vi med inn i et borettslag i Tøyengata 18 i Oslo, der mer eller mindre vindskjeve outsidere bor sammen i fred og fordragelighet. Her er rollespillnerden, fylliken og de hyperliberale foreldrene med en rullestolavhengig datter på 14. Det er ikke så mye som skjer, men de har det bra i sin lille verden.

Frykt

Så flytter Siv Hege Bonsak inn, spilt av Gisken Armand. Hun snur opp ned på hele borettslaget. Trenger seg på, overtar som borettslagsformann, er rigid på brannvern i så stor grad at hun får installert overvåkningskameraer i alle leilighetene.

Bonsak spiller på frykt – og klarer å vekke frykten hos de andre i borettslaget. Hun baserer regimet sitt på det hun kaller kjærlighet, og måten hun beviser det på, blir skjebnesvanger for henne. Samtidig er hun listig nok til å spille på hver enkelt persons indre redsler, og slik fester hun grepet.

God tekst

Alt dette er fryktelig morsomt. Ikke minst takket være en svært god teatertekst. Selv om replikkene kan være lange, ligger de godt i munnen, de er godt skrevet og oppleves naturlige.

Mange gode detaljer er med på å gjøre borettslaget troverdig – alt fra mimikk til liberalerfarens hår, som er farget blåsvart med en god dose ettervekst sammen med en begynnende måne. En viktig detalj – og den ser utrolig bra ut.

Nerd og fyllik

Særlig rollegestaltningen til rollespillnerden Gulbranssen (Jan Sælid) og fylliken Roskifte (Finn Schau) er gjennomført til fingerspissene i mimikk og handlinger.

Når Bonsak har vært inne hos Roskifte og skrapt skitt og fett av veggen hans og tenner på resultatet for å vise brannfaren leiligheten hans utgjør, blir han først forskrekket, så finner han ut at han kan få fyr til rullingsen fra flammen. Slike scener er herlige.

Samme Roskifte har en utlegning om en sofa som også tar helt av – akkurat i en fylliks ånd. Selv om karakterene er overdrevne og karikerte, er det mye å kjenne igjen og derfor mye å le av.

Effekter som ikke fungerer

Men hva Nielsen og Andersen vil med dette stykket, er ikke alltid like tydelig. Etter første akt er mye tematisk uforløst – det har ikke med tekst å gjøre, trolig heller ikke med regi.

Trolig ligger det i balansen mellom ønsket om å være komedie og valg av virkemidler. Christopher Nielsen er anerkjent innen norske undergrunnstegneserier, men når tegneserieeffekter tas til scenen, er det ikke alltid det nødvendigvis fungerer like godt.

Dette gjelder særlig bruken av lys og lyd i stykket. Tordenskrall på visse stikkord og lignende effekter gjør seg godt i tegneserieruta, men her blir det et komisk element som skaper distanse og forstyrrer helheten mer enn det gjør godt. Disse effektene er rett og slett ikke godt nok gjennomført – de må enten tas helt ut eller kuttes. Nå blir det noe henimot midt på treet over forsøket.

Derfor blir andre akt befriende i sine absurde vendinger – her tar det helt av, og det passer godt. Tegneserieeffektene kommer i større grad til sin rett når forestillingen helt og holdent forsvinner bort fra det realistiske. Da sier den også mer om tematikken.

Det ukjente

Hva handler Hustyrannen om? Stykket er et opprør mot kontroll og overvåking. Det politiske i stykket, det råtne i kongeriket Norge, er hvordan frykt brukes som våpen av noen som ønsker å ha kontroll over andre. Samfunnets trygghetsbehov er tuftet på frykt.

I Hustyrannen er det mye å frykte, ikke minst snikislamisering, som er et relevant politisk tema. Men er det egentlig det som truer oss? Trusselen kommer innenfra - som stafylokokker – men vi gir frykten andre navn. Stykket viser hvor galt det kan gå når frykten for det ukjente blir brukt som våpen. Alt rakner, men på teateret blir til det bedre til slutt likevel.

At Nationaltheatret har fått seg en ny og viktig dramatikerstemme i Christopher Nielsen, er det ingen tvil om. Han er uredd og lager annerledes teater som publikum vet å sette pris på. Del to av trilogien handler om rusmisbrukere i terapi, og forventningen til gode tekster er stor. Om bare virkemiddelbruken er på plass, kan dette fort bli brennhett politisk teater.