Skal det være enda mer?

Hør Helges hellige harme her!

 

Det er en ting som virkelig irriterer meg! Grenseløst!

Og det er når ting er urettferdig! 
Og det pussige er at: Hvis det først er urettferdig, så er det alltid meg det går ut over. Uansett! Sånn var det aldri da jeg var liten!

På barns vis

Da jeg var liten hadde vi noen ganger gele til dessert på søndagen. Da hersket det en høy grad av millimeter-rettferdighet rundt dessertskålen. Da satt min bror, min søster og jeg med tre par kritiske øyne og regnet om skeier og skvetter med vaniljesaus til liter og kubikk. Og selv om vi var grådig nøye, og grådig gode til å regne, så tror jeg aldri at jeg noen gang ble utsatt for urettferdig fordeling. Ikke sånn som jeg husker det, i hvert fall!

Ok! Denne delingen var kilde til litt spetakkel: 
Jeg kunne for eksempel rope til min mor at "Hun fikk mest!". 
Og da kunne min søster rope til bake: "Nei, det var han som fikk mest!".

Men urettferdig!? Nei!!

Skamløs grafsing

Men nå for tiden? - I våre dager, når verden flommer over av opsjoner og bonuspoeng, blir grensene for hellig harme krenket gang på gang både natt og dag!

Bare tenk på alle de festlige lagene der du selv har både kokt og bakt, og gjestene kommer dragene med vin som er ti kroner billigere enn den du selv har plukket ut! Og så sitter de samme folkene og drikker så kameler, og tar svære, uhøflige slurker slik at de hele tiden må få mer i glasset!

Dette har ingenting med alkohol å gjøre!

De samme folkene gjør akkurat det samme når jeg har kjøpt flasker med dyrt vann fra Paris, eller har lokket frem en blyg og duftende ost helt nede fra bunnen av disken med delikatesser. Enkelte tar til seg meg en iver og en frimodighet som ville fått frem både snufsing og tårer under kirkekaffen, men som i alle andre sammenhenger kan få hvem som helst til gå fra konseptene!

Og så klinker de på glassene, og holder skamløse taler der de takker for både gjestfriheten og for maten. Du kan bli så irritert at skjorteknappen ryker!

Terapeutisk smisk

Men: Når vi er mest irriterte, provoserte og frustrerte er vi også mest høflige og imøtekommende. Og da nøder vi gjerne litt ekstra:

- Skal det være nok en dyr daddel, eller kanskje en steinfri drue, frue?

Eller:

- Hva med enda en bit av Verdens Beste?

De færreste klarer å stå i mot en skikkelig smisker og lesser derfor opp servietter og fat både godt og lenge, uten å vite at de graver en dypere og dypere grav kantet med vaniljekrem og marengs.

Det skinner kanskje igjennom at dette er noe som både provoserer og engasjerer? Ja! Det irriterer meg faktisk! Grenseløst!

Hvorfor er det slik - at enkelte ikke kjenner verken besøkelsestid eller magamål, mens alle vi andre, alltid og uten unntak, blir sittende igjen i manko???

Min kone sier at jeg overdriver, men det gjør jeg søren meg ikke!

Å dele på én

Det er faktisk slik at enkelte folk ikke eier verken vett eller skam, men er særdeles lure i sin uforskammethet. De nikker og smiler og skryter av vert og vertinne, og av maten, og av sausen, og av bildene på veggen.

Alt dette, og mere til, har etter hvert irritert meg så kraftig at jeg nå, alltid og helt bevisst, drar med meg en kjiip rødvin hver gang jeg går i selskap. Jeg gafler også innpå alt jeg evner enten det er småkaker, kanapeer eller tapas! Jeg heller innpå dyr drikke som om jeg hadde en ørken i halsen, før jeg raper opp en tale om verdiene av vennskap og gledene ved det å dele.

Min kone hevder at første gangen vi hadde gele til dessert, vi to altså, da trakk jeg en tydelig strek nøyaktig på toppen av skålen slik at desserten ble delt i to nøyaktig like store deler! En fornuftig og rasjonell måte å håndtere en potensielt vanskelig situasjon på!

Hun påstår også at jeg, etter å ha tatt min del, grov ut ekstra gele i bunnen av skålen inn på hennes halvdel!! Dette sier hun at er sant, men jeg kan ikke huske noe sånt!

Og jeg kan, ærlig talt, verken fatte eller begripe hvor i all verden hun kan ha fått denne ideen fra!

- Hilsen Helge