Sjarmerende Askepott-opera

Det er langt mellom barneoperaer som fungerer for målgruppen. Det gjør Askepott på Den Norske Opera & Ballett. Desto mer imponerende er det at barn fyller absolutt alle roller i dette moderniserte operaeventyret.

ASKEPOTT en Barneopera

Ingeborg Mantor som Askepott og Henrik Holm som Prinsen får svingt seg i friske ball-rytmer på slottet.

Foto: Erik Berg

Bortsett fra dirigenten og pianisten var det nemlig ikke et voksent menneske å se på Operaens Scene 2 på premieren onsdag. Operaen stilte med solide barnesolister og kor, og alt fra blokkfløyter til slagverk ble traktert av pur unge krefter fra Oslo musikk- og kulturskole og Barrat Due Musikkinstitutt. De fargesterke kostymene var sydd av elever fra Lørenskog videregående skole. Et usedvanlig ungt, men sterkt operaspleiselag!

Upretensiøs komedie

ASKEPOTT en Barneopera

Kattene (barnekoret) er Askepotts gode hjelpere.

Foto: Erik Berg

Den store styrken er at forestillingen er herlig upretensiøs. Engelske Peter Maxwell Davies har beholdt rammefortellingen om den fattige tjenestejenta (her: au pair) som mister skoen på prinsens slottsball. Men han har ikke falt i den sentimentale grøfta. All tekst synges, i tidvis krevende samtidsmusikalske melodiføringer, mens formen er slapstick og komedie. Sprelske revy- og ragtimerytmer sender handlingen i friskt driv mellom showpregede opptrinn, i en flott scenografi som er fargesterk som en godteributikk. Se video om Askepott-operaen.

Genialt for barn

Musikken er genialt skrevet, selv for de minst erfarne amatører. Den er laget for Orknøyenes lokalbefolkning i 1980, og det store alders-og erfaringsspennet i orkesteret var ikke merkbart. Perkusjon og blokkfløyter får ta over der melodiføring og drama blir krevende, og en sikker pianoakkompagnatør holder drivet oppe.

Mer om barneopera på DNO&B

Stesøstre som drag-queens

ASKEPOTT en Barneopera

De onde søstrene Medusa, Hecate og Dragonia spilles i en herlig drag-queenstil av Dag Jacob Torneberg, Carl Martin Prebensen og Sebastian Fongen.

Foto: Erik Berg

Dette er et et format barna tydeligvis trives i. Ingeborg Mantor gjør en sikker men samtidig pikesøt Askepott, akkurat som man forventer fra eventyret. Stemoren/Enkefru Gnien har fått de mest krevende solopartiene, men Esther Victoria Randem briljerte i rollen som egosentrisk jåledame. Det som imidlertid vakte høyest fnisefaktor i salen var skuespillerkunsten hos hennes tre onde døtre, fremført av gutter i råeste drag-queenstil. Mest klassisk i uttrykket var Herolden, med en klokkeklar guttesopranrøst fra Lars Petter Rosvald. Prinsen (Henrik Enger Holm) var også sikker, og akkurat så naiv som han skal være i ferske kjærlighetsaffærer. De søte små kattene som Askepotts hjelpere traff min medbrakte 9-årige ekspertise midt i hjerterota.

Gammelmodig tekst

Den eneste svakheten er at teksten ikke følger opp de komiske rammene som forestillingen legger opp til. Librettoen mangler rett og slett morsomme poenger, særlig blir stefamiliens mange musikalske gags ofte hengende i et verbalt tomrom. Komponisten står selv bak librettoen, mens gjendiktningen er tilpasset norske forhold av Gunnar Bergstrøm. Det blir litt gammelmodig og stivt med britisk marinesjargong i "splitte mine bramseil"-stil. En oppfriskning av teksten tilpasset moderne humor og samfunnsforhold hadde denne på alle andre måter vellykkede oppsetningen tjent på.

Kulturstrøm