Kronglete familieopera

Onsdag var et premiere på den nye barneoperaen "Forhekset - et operaeventyr" på Den Norske Opera og Ballett.

Rammefortellingen var grei nok, nylaget etter en idé av regissøren Heidi Bruun Nedregaard: En skoleklasse, sjarmerende spilt av Operaens barnekor i joggedresser, blir forhekset av vikarlæreren (Toril Carlsen) og havner inni et eventyr. Der får de som oppgave å befri en kvinne fra en ond kjempe, og klarer det ved å forminske kjempen med krympekrem. Deretter trylles de tilbake til virkelighetens skolehverdag; oppdrag utført!

Forestillingen fungerer best der barna deltar, og griper direkte inn i handlingen. De synger, rapper og snakker og agerer på en måte jeg tror barnepublikummet kan identifisere seg med - selv om ikke var overvettes mange barn i salen på den fullsatte premieren. Men i lange partier ble barna både på scenen og i salen rene tilskuere til et pedagogisk prosjekt, som er også er det problematiske med forestillingens idé:

Ugjennomtrengelig virvar

I eventyret møter vi et sammensurium av hele 15 forskjellige operaer. Det gjør at dette overhodet ikke er den nye norske operaen den er lansert som. Verre er det at det bidrar til at forestillingen mister fokus, og byr på det som for barn må være et ugjennomtrengelig virvar av påhitt og avsporinger: Hvorfor kommer det plutselig inn en dame og synger en veldig lang sang (madama Butterfly/Lise Granden Berg)? Og mens hun gjør det; hvorfor står barnekoret rundt med rislamper, skip og matrosdress? Og barbereren i Sevilla fremstår kun som rar.

Der operafigurene ble bedre integrert i rammefortellingen fungerte det bedre, som Trollmannen (Trond Halstein Moe), og til en viss grad Papageno, fremført med smittende entusiasme av Mads Wighus.

Operareferansene og metakommentarene blir til tider morsomme for dem som kjenner operalitteraturen fra før. Men for barnepublikummet må dette bli en forvirrende opplevelse. De deltok da heller ikke med særlig stor iver når det skulle være allsang underveis. Det er sikkert ikke meningen at barna skal forstå alt underveis, og de blir presentert for mye fin musikk.

Gode enkeltprestasjoner

Susanna/musikklæreren (Kjerstin Løvdal) gjør en god scenefigur som frustrert og forelsket og arien fra Madama Butterfly er nydelig (Lise Granden Berg). Det sammensatte, lille kammerensemblet fikk en tøff jobb med å samle klangen om den store operalitteraturen de var satt til å fremføre, men her har arrangøren og dirigenten Terje Boye Hansen gjort en god jobb. Men hvorfor i all verden spares det ved å bruke synthesizer og ikke en ekte harpe? Er ikke en ekte harpe magisk, så vet ikke jeg.

Operaformen har mange stoppere i utgangspunktet for mange unge, så hvorfor komplisere det hele med en slik klipp og lim-løsning? Selv ble jeg sittende og ønske meg en helt nykomponert opera i stedet, hvor man slapp å forholde seg til disse komplekse figurene fra en voksen operaverden. Vi har enda større forhåpninger til”Jorda rundt på 80 dager” etter dette!