NRK Meny
Normal

Singin' in the Rain

Oslo Nye Teaters versjon av filmhistoriens kanskje mest populære musikal var livsbejaende og fylt av fart, rytme, god musikk og oppfinnsom koreografi.

Jonas G. Digerud, Heidi R. Ellingsen og Kåre Conradi i Singing in the Rain

Jonas G. Digerud, Heidi Ruud Ellingsen og Kåre Conradi i 'Singing in the Rain'.

Foto: Leif Gabrielsen

 Debutanten Heidi fra Narvik var flink og søt og Kåre Conradi sto seg godt i steppescenene, men det var danseren Jonas G. Digerud og Mari Maurstad som ble de fengende personlighetene på scenen på premierekvelden.

  Les også: - Det beste med forestillingen er musikken

Hele landet har fulgt prosessen med utvelgelse av unge Kathy (Heidi Ruud Ellingsen). Premieren ga full valuta for all oppmerksomheten.

Regi (Svein Sturla Hungnes) og koreografi (Marianne Skovli Aamodt) tok godt vare på de velkjente scenene fra den populære filmen som musikalen er bygget over. Alle vi som elsker filmen fikk så det monnet.

Filmen handler om film

Musikalen åpner med en svart/hvit stumfilm med stjernene Don Lockwood og Lina Lamont, og viser flere innspilte klipp underveis. Filmen ”Singin' in the Rain” (1952) handler om Hollywood i den dramatiske overgangen fra stumfilm til talefilm på slutten av 1920-tallet. Den førte til mange stumfilmstjerners fall og var en stor utfordring for filmselskapene. Her i denne historien møter vi den feterte Lina Lamont (Mari Maurstad) som dessverre har en stemme og et språk som passer bedre til stumfilm enn talefilm.

Mari Maurstad som stumfilmstjernen Lina Lamont.

Lina Lamont

Foto: Leif Gabrielsen

For at filmselskapet ikke skal gå konkurs, er gode råd dyre og Don Lockwood (Kåre Conradi) og vennen Cosmo Brown (Jonas G. Digerud) overtaler unge Kathy (Heidi Ruud Ellingsen), som Don har forelsket seg i, til å være Linas stemme både i tale og sang. Alt går bra inntil Lina finner ut at hun ifølge kontrakten kan tvinge Kathy til å fortsette å være hennes stemme i de neste fem årene.

En stjerne er født ?

Danseren Jonas G. Digerud var kveldens stjernefunn. Ved siden av en suveren kroppsbeherskelse og god sangstemme, lyste han av jublende spilleglede og et komisk talent som løftet rollefiguren hans frem og opp.

Forestillingens mannlige stjerne, Kåre Conradi, synger vakkert og danser veldig bra til ikke å være danser, men hvor var livsgleden?

Danser i regn

Kåre Conradi som Don Lockwood i Singing in the Rain

Kåre Conradi i Gene Kellys berømte tittelscene.

Foto: Leif Gabrielsen

Conradis store nummer var den velkjente dansescenen mellom lyktestolper i regnet slik vi har sett den med Gene Kelly, mens han synger tittelmelodien. Der var han kjempegod, selv om det også der hadde gjort seg med litt mer glimt i øyet enn det han maktet å frembringe.

Scenograf Alsakers generøse mengder med plaskende, rennende og sprutende vann over scenen fikk publikum til å juble i salen.

Lovende debut

Heidi Ruud Ellingsen som fjernsynsseerne valgte til rollen som Kathy, var imponerende flink, men noe preget av debutantens manglende erfaring i personutvikling. Stemmen bedro henne et par ganger. Hadde det ikke vært for den eventyrlige askepotthistorien over utvelgelsen, kunne man tenkt seg både den ene og den andre blant dansekoret som kunne gjort en like bra jobb som Kathy.

Gode typer

Musikalfeberen ved norske scener medfører ofte stor grad av import av unge sang/dans-artister. Men en oppsetning som "Singin' in the Rain" hadde ikke blitt vellykket uten det solide fundamentet teatrets egne erfarne skuespillere utgjør.

Som Morten Røhrt, som den selvopptatte filmregissøren Dexter, Unni Evjen, inbitt og selvoppofrende som Linas påklederske Zelda, og Ivar Nørve som filmdirektøren i Linas klør.

Alsakers verden

Den talentfulle scenografen John Kristian Alsaker har gjenskapt mye av fimens scenografi - heldigvis, for vi som husker den så godt ville blitt skuffet om vi ikke kjente oss igjen. 

Men det mest imponerende er nok de tekniske innretningene som tillot både pøsende regn og sprutende brannhydrant på den lille scenen til Oslo Nye Teater.

Maurstads maske

Thea Hernæs og Maria Abelsen bør særlig nevnes for de utpregede 20-talls maskene som understreket tidskoloritten i kostyme. Særlig Mari Maurstads masker som Lina med og uten glamour ga en komisk effekt til sangen, "Hva er galt med meg". I dette nummeret fikk Maurstads komiske talent blomstre til fulle. I det hele tatt maktet hun å gi den usympatiske Lina Lamont et menneskelig ansikt tross alt. Og det var mer enn filmen klarte.

Musikken

Morten Reppesgård styrte over teatrets 16 manns orkester, (6 stykker automatisert) godt gjemt under scenegulvet, og man kan spørre seg om de kom tørrskodd gjennom kvelden ? Musikken var velkjent men i nye arrangementer av Atle Halstensen. Og balansen mellom orkesteret og sangstemmene var god hele veien frem til det svingende avslslutningsnummeret der alle aktørene var med i gult regntøy.