Samtidskompaniet Carte Blanches nye teatersjef Bruno Heynderickx har som mål å tydeliggjøre kompaniets identitet. Til sin første forestilling SH:HO har han valgt ut to israelske koreografer: Sharon Eyal og Hofesh Shechter, begge internasjonalt anerkjente innen samtidsdans.
Eyal har laget forestillingen Killer Pig til Carte Blanches kvinnelige dansere, og den mannlige delen av kompaniet danser Skandinavia-premieren på Shechters forestilling Uprising.
Og på en eller annen måte er dette med på å gi en identitetsretning for kompaniet. Siden høsten 2008 er nye dansere kommet til og andre skiftet ut, og Heynderickx har rett i at en tydelig identitet vil styrke kompaniet. Slik sett kan SH:HO kalles en spirende styrke.
Flytende intensitet
Uprising er et fysisk intenst verk inspirert av forstadsopptøyene i Paris i 2005-2006. På en enkelt lyssatt scene med tåkeeffekter, står danserne kledd i armybukser, fargesterke og ensfargede gensere, samt sokker.
De ser ut som helt vanlige menn. De springer over scenen, de slåss, de utfører kameratslige bevegelser. Det er presist og glidende. Det spennende er møtet mellom kostymene, som kunne vært hentet fra enhver mannlig garderobe, og formspråket, bevegelsene og farten.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Uten ord dykker danserne dypt ned i en diskusjon omkring maskulinitet og mannlighet, de presenterer og leker med klisjeer knyttet til mannlig adferd med stor intensitet og detaljrikdom. Personifisert evolusjon, styrke, kraft, råskap og varhet flyter over scenen. De sju danserne er alle på scenen hele tiden uten at noen tar fokus fra de andre. Uprising er en sjeldent kollektiv forestilling.
Minimalistisk kraft
Killer Pig er utviklet spesielt for Carte Blanches kvinnelige dansere. Likhetene til Uprising er mange: Begge stykkene utforsker klisjeer, og de er sterkt kollektive.
Mens mennene i Uprising var uniformerte i hverdagsklær, er de kvinnelige danserne kun iført en tettsittende, minimalistisk drakt. Håret er sminket lyst, ansiktene er sminket lyse, klærne er lyse. Danserne er nærmest androgyne, de kunne vært alver fra verdensrommet.
Også i Killer Pig er uttrykket intenst, og det forsterkes av de minimalistiske kostymene. Gjennom rykkete, hakkete og samtidig glidende bevegelser utforskes feminine klisjeer, og det som kunne vært yndig, er hakkete og rått.
Killer Pig er i større grad enn Uprising preget av enkeltprestasjoner og solodans, og Guro Nagelhus Schia drar forestillingen fremover. Det er grasiøst og kantete, rolig og travelt, alltid intenst og med suggererende lydbilder.
(Anmeldelsen forsetter under bildet)
Kompromissløst
Der Carte Blanches forrige forestilling Uma var mystisk, er SH:HO kraftfull og intens. Den forteller ingen tydelig historie, men inviterer publikum til tider dypt ned i det kvinnelige og mannlige vesen.
Der andre danseforestillinger forsøker å være lineære eller fortellende, presenterer Carte Blanche utsnitt av fortellinger og virkeligheter, og leker med oppfatninger og forestillinger. Det er ingen tvil om at tydelige og kompromissløse valg gjør dansekunsten godt.
