Sent, men godt

«Jeg er ikke den norske modernismens mor, jeg er den europeiske skulpturens datter», sier kunstneren Aase Texmon Rygh, som før helgen åpnet sin første store separatutstilling på Museet for samtidskunst.

Og ikke en dag for tidlig må man virkelig si.

Denne mektige pioneren fyller altså 90 neste år. Selv om det er på grensen til skandaløst at hun måtte vente så lenge på en separatutstilling av dette slaget, er det desto mer gledelig når det nå endelig skjer.

I skyggen av Arnold Haukeland

Aase Texmon Rygh er selvsagt berømt, men ikke halvparten så berømt som hennes betydning skulle tilsi.

Hun har ufortjent havnet i skyggen av Arnold Haukeland, som i kunsthistoriebøkene gjennomgående fremheves som den abstrakte skulpturens far, selv om Texmon Rygh var tidligere ute med det nonfigurative formspråket.

Det er vanskelig å se dette uavhengig av kjønn. Derimot kan man nok ikke forklare det at hun i begynnelsen av sin karriere hadde problemer med å få fotfeste i norsk kunstliv som et uttrykk for kjønnsdiskriminering.

Det handlet nok mer om hennes radikalitet. Det hun brakte inn i norsk kunstliv var den gang var så flunkende nytt og fremmedartet at man ikke var rede til å omfavne det.

Skulpturer gjennom seks tiår

«Modernisme for alltid!» gir oss et rikt innblikk i Aase Texmon Ryghs kunstnerskap gjennom seks tiår, fra overgangen til 1950-tallet og helt frem til 2013. Her finnes skulpturer i tre, bronse og terrakotta.

Jeg ble svært begeistret for å se hennes helt tidlige skulpturer, der vi ser en rest av noe figurativt. Her tar hun utgangspunkt i menneskekroppen, men hun er ikke opptatt av anatomi. Hun forsøker heller å avlure kroppen dens dynamikk, linjespill og den kroppslige bevegelsesrytme.

Et eksempel er den formsterke skulpturen «Dansere» fra 1960, der vi ser to skikkelser som holder hverandre i hendene, som hun har forenklet og oversatt til form. Det er ikke menneskene, men den harmoniske samstemte bevegelsen hun er opptatt av å gjengi.

Stivnet bevegelse

I mange av hennes skulpturer ser vi at hun tar utgangspunkt i nettopp dans. Dette er et motiv hun tar med seg inn også i den rene abstraksjonen. For eksempel i en skulptur som «Spatiale» 1965, der hun i bronse gjenskaper piruettens virvlende bevegelse.

Det ligger en mektig spenning i dette forsøket på å fastholde i skulpturell form noen flyktige dansetrinn.

Selv om bevegelse har vært viktig for Texmon Rygh har hun også vært svært opptatt av stabilitet i uttrykket. Hun har søkt etter former som hviler i seg selv. Det liggende åttetallet som både har en stabilitet og som er en uendelighetsform ble et interessant utgangspunkt for henne.

I skulpturer som «Bronse, Blå» fra 1976-84 og «Zirkel» fra 1988, ser vi hvordan hun utforsker og forvandler åttetallsformen på ulike måter. Hun gjør det runde kantete, hun tøyer formsprinsippet, men beholder det stabile, og det uendelige ved formen.

Möbiusprinsippet

På 80-tallet oppdaget hun möbiusprinsippet, inspirert av matematikeren August Ferdinand Möbius. I de siste tretti årene har hun utforsket dette båndet som vrir seg en gang rundt seg selv, og slik sett blir et uendelighetsform uten begynnelse og slutt, og uten innside og utside.

Möbius-skulpturene hennes er nok det hun er aller mest kjent for. I möbiusbåndet møtes alle Texmon Ryghs ulike formbestrebelser. Her finner vi det dynamiske, stabile og uendelige, eller det evige, som Texmon Rygh selv hevder at formen representerer.

Pusterom rundt skulpturene

Nasjonalmuseets omfattende separatutstilling med Aase Texmon Ryghs arbeider kommer sent, men definitivt godt. Jeg synes de har lyttet seg inn i hennes kunstneriske univers på en god måte. De har klart å gi skulpturene pusterom samtidig som de sørger for at de ulike arbeidene går i dialog med hverandre.

«Modernisme for alltid!» er blitt en verdig presentasjon av en svært viktig skikkelse i norsk kunsthistorie