Ingeborg Arvola har en liten jente på fem-seks år som hoveddperson i sin nye bok. Foto: Scanpix
I en alder av knappe 30 år er Ingeborg Arvola aktuell med sin femte bok: «Forsiktig glass». Det er ei bok som på typisk Arvola-manér introduserer oss for et absurd univers, med undertoner av sårhet.
Handlingen i «Forsiktig glass» fortelles av ei lita jente på fem-seks år. Hun bor i et kunstnerkollektiv hvor de voksne deler på ansvaret for henne. Eller rettere: Fraskriver seg ansvaret for henne. Det er mye flytting og festing på dagsordenen.
– Dette er den såreste boka jeg har skrevet, framholder forfatteren, og forteller hvordan hovedpersonen i boka ble til. Det startet med at hun skrellet et eple til stesønnen.
– Det brakte tilbake minner fra da jeg selv fikk noen til å skrelle et eple – til meg. Jeg begynte å skrive fra et barns perspektiv, og plutselig var hun der. Jeg forsto tidlig at hun er ei unik jente, som samtidig er lett gjenkjennelig. Gjennom henne har jeg forsøkt å si noe allment om det å være barn.
Barn som bagasje
Arvola innrømmer at hun ved siden av å øke forståelsen av barnesinnet, kanskje har hatt enda en agenda med romanen. En agenda som handler om familieoppløsning og skilsmisse.
– Et par som bestemmer seg for å gå hver sin vei, bør – dersom de har barn sammen – fortsette å bo i nærheten av hverandre. Ingenting er tøffere for en unge enn at de nærmeste plutselig forsvinner, mener Arvola.
I «Forsiktig Glass» får vi høre om en ustabil tilværelse hvor ingenting er forutsigbart og trygt. Jenta slutter å spise for å ha kontroll på noe.
Men hun forstår at de voksne må pakke henne ned i en koffert for å spare billettutgifter.
– Jeg syntes det var en god idé å plassere henne i en koffert. Barnet er jo på sett og vis de voksnes bagasje. Og de blir sjelden spurt om de vil være med.
– Enkelte ganger mens jeg skrev, fikk jeg fryktelig vondt av henne, erkjenner forfatteren. Men hun legger til at selv om enkelte episoder er både hjerteskjærende og vond lesning, ville hun ikke at det skulle bli en sutrete roman. Derfor har hun gitt jenta veldig frodig fantasi, og stundom blir hun riktig fornøyelig i sine betraktninger.
Barndommen en hard tid
Opprøret i forbindelse med utbygging av Alta/Kautokeinovassdraget blir nevnt i boka, noe som gjør at vi kan tidfeste handlingen til 1979-1980. Da var Arvola selv barn.
– Jeg har brukt noen minner fra egen barndom for å gi «Forsiktig glass» en ramme. Jeg ligner også på bokas hovedperson på den måten at jeg var fryktelig kresen når det kom til mat. Og kulde kjenner jeg, siden jeg vokste opp langt nord.
– Og som alle andre vet jeg en hel del om hva det vil si å være et barn. Vi fortrenger kanskje minnene om dette etter hvert som voksenlivet krever sitt. Men det er der i bevisstheten et sted.
– Knut Hamsun har sagt at barndommen er den hardeste tid. Er du enig?
– Absolutt. Noen har også sagt at det ikke finnes noe slikt som en lykkelig barndom. Det tror jeg er riktig. Som barn skal du hver dag mestre nye ting, samtidig som alt er i stadig forandring rundt deg. Du kan selvfølgelig ha mange lykkelige stunder, men de fleste barn føler nok mye på frustrasjon.
Det er blitt sagt om Ingeborg Arvola at hun har et svært særegent språk.
– Jeg er nok litt sær, smiler forfatteren, som likevel ikke henger seg opp i merkelappene man får fra anmeldere og litteraturvitere.
– Jeg føler at jeg skriver veldig forskjellig fra gang til gang, og om forskjellige ting.
– Men jeg tror kanskje jeg har en teft for dette med barndom og oppvekst. Det er nok ikke usannsynlig at jeg vil la et barns refleksjoner prege flere bøker i framtiden.