NRK Meny
Normal

Sårbar Othello

Bill Pullmans Othello på Den Nationale Scene i Bergen er fremmed og fortapt. Men gode roller hadde fortjent en bedre utporsjonering av virkemidlene i denne oppsetningen.

Othello på Den Narionale Scene

DEN NATIONALE SCENE: Bill Pullman og Siren Jørgensen spiller rollene som Othello og Desdemona i bergensoppsetningen av Shakespeare-stykket.

Foto: Odd Mehus

Regissør Stein Winge valgte seg Hollywood-skuespilleren Bill Pullman til rollen som Othello, et valg som er blitt møtt med kritikk fra enkelte hold.

Få karakterer i den klassiske dramatikken er skrevet med tydeligere uttalt hudfarge enn nettopp Shakespeares Othello – maureren, den perfekte hærføreren, klippen i kompliserte slag. En drømmerolle for en mannlig skuespiller med mørk hud.

Så velger Winge seg en hvit amerikaner, slik Runar Hodne valgte en hvit svenske til samme oppsetning ved Nationaltheatret i 2011. Den gang vakte det debatt, i mindre grad nå.

Prosjekt

Denne saken har flere sider: En er at norske teatre generelt ikke er flinke nok til å caste fargeblindt, selv om flere teatre ser ut til å ta denne problematikken på alvor (blant annet Den Nationale Scene).

En annen side er at Pullman selv har sagt at han aldri ville fått spille Othello i USA. For ham er det en unik sjanse.

En tredje side av saken er, ikke minst, regissørens prosjekt. Hva ville Stein Winge med Othello?

Othello på Den Nationale Scene

KOMMUNIKASJON: Språk er nøkkelen for oppsetningen, og det spilles på engelsk og norsk om hverandre.

Foto: Odd Mehus

Ordene

Språk er nøkkelen for Othello på Bergens Lille scene. Det spilles på engelsk og norsk om hverandre. I utgangspunktet skulle Pullman spille på engelsk og det øvrige ensemblet på norsk, men i forestillingen veksles det.

I Winges bearbeidede versjon av Shakespeare starter forestillingen med en scene mellom Othello og hans Desdemona (Siren Jørgensen). I et kjærlighetsmøte sier hun til ham «Si at du elsker meg», hvorpå han svarer «Jeg elsker deg» på keitete norsk.

Det er ikke det hun vil høre, hun vil han skal si det på sitt eget språk. Det sitter lenger inne, og Desdemonas jakt på de utløsende ordene fortsetter gjennom stykket.

Bearbeidet

Språk gjør sårbar. Når du er den eneste med et annet morsmål, tar det tid å forstå kodene i en annen kultur. Språk er en av inngangene til å knekke disse kodene.

Othello forsøker å snakke norsk, han blander språkene og veksler mellom dem, men det er på engelsk han klarest får sagt det han vil si.

Vekslingen gjør at det kan være en fordel å kjenne eller å ha lest stykket før man ser det, selv om blankversene så å si er borte og språket er modernisert til dagens for å understreke kulturforskjellene språk kan bringe med seg.

Othello på Den Nationale Scene

OTHELLO: Pål Rønning og Jan Sælid er to av skuespillerne i Shakespeare-klassikeren. Sistnevnte gestalter rollen som Iago. «Uten de store faktene er han som en giftig slange og sprer gift i kriker og kroker», skriver NRKs anmelder.

Foto: Odd Mehus

Sårbart

Othello er og blir en fremmed fugl på Den Nationale Scene. Pullman spiller frem en figur det er vanskelig å få tak på. En eldre kar, skadet etter krigshandlinger, alltid med et uforklarlig smil om munnen.

Othello er en som ikke hører hjemme, men som har tatt seg til rette og – kontroversielt nok – i hemmelighet giftet seg med Desdemona, datter av en av Venezias senatorer.

Othello, vant til å ha kontroll og være strateg, er det også i kjærligheten. Derfor blir hans fremstøt i Venezia upopulære, han knakk ikke kodene. Men Desdemona er hans, og det skaper et sårbart punkt i ham.

Den uovervinnelige krigsmannen har med ett noe å tape. Det ser den slu Iago (Jan Sælid), og spinner sitt sjalusifremkallende nett rundt Othello.

Othello på Den Nationale Scene

INNVENDINGER: Utviklingen og stigningen i virkemidlene i Othello svarer ikke til den dramaturgiske utviklingen og gjør det vanskelig å skape en topp som bygger opp under det tragiske, skriver NRKs anmelder.

Foto: Odd Mehus

Sjalusi

For det er først og fremst en sjalusitragedie som utspiller seg på Den Nationale Scene. Uavhengig av hudfarge er det det psykologiske spillet og de dyptrekkende kreftene sjalusien skaper som rår.

Fremmedheten, kjærligheten og sårbarheten blinder Othello slik at den fatale sjalusien tar overhånd. Dette spiller Pullman ut med troverdighet.

Jan Sælid er en god Iago. Uten de store faktene er han som en giftig slange og sprer gift i kriker og kroker. Detaljene i Sælids gestalting spiller frem Othello, og særlig det at han holder seg i bakgrunnen i første kvarter av forestillingen, med kun én replikk: «Jeg hater Othello!» gjør at hans spill blir desto skitnere.

Mannsdominert

Othello og hans menn beveger seg i et mannsdominert miljø. De kvinnelige karakterene er underordnet i Shakespeares stykke, det er nesten så de ikke trengs. Også på Den Nationale Scene oppleves Desdemona og Emilia (Ane Skumsvoll) relativt anonyme, selv om Emilia er den av dem med størst innsikt og vilje til fraspark.

Det mannsdominerte er også en av forestillingens svakheter. Allerede fra starten av er det høy stemmebruk blant mange av karakterene, mye roping og fakter. Slik er det kanskje i et militært miljø – samtidig er dette en tragedie under oppbygging, og høy stemmebruk er et virkemiddel som fort brukes opp.

Utviklingen og stigningen i virkemidlene i Othello svarer ikke til den dramaturgiske utviklingen og gjør det vanskelig å skape en topp som bygger opp under det tragiske.

Othello på Den Nationale Scene

STJERNESKUESPILLER: Regissør Stein Winge valgte seg Hollywood-skuespilleren Bill Pullman til rollen som Othello, et valg som er blitt møtt med kritikk fra enkelte hold.

Foto: Odd Mehus

Skrekk

Det samme gjelder Sigurd Nikolai Winges komposisjoner. Iagos giftige monologer underbygges med musikk som hentet fra en skrekkfilm. Det er virkningsfullt, men kunne med fordel hatt en større oppbyggende effekt.

Musikken gjør samtidig at Jan Sælid i enkelte scener minner om Jack Nicholson fra filmen «The Shining», ikke minst i mimikken. Felles sangnumre, som fyllescenen når tyrkerne er beseiret, fungerer svært godt.

Lommetørkle

Hovedbeviset mot Desdemona, det som indikerer hennes utroskap, er Othellos morgengave til henne, et lommetørkle. I Runar Hodnes oppsetning på Nationaltheatret i 2011 var det eneste rekvisitt i et sort og mannsdominert miljø, og et fikk en utrolig effekt.

Lommetørkleet er beholdt også ved Den Nationale Scene. Det lille hvite tøystykket med bred gullkant er et viktig bevis – og det er morsomt at det er beholdt. For i vår tid sitter Othello med laptopen sin, og instrumentene de militære beregner tyrkernes fremstøt ut fra, er preget av ny teknologi.

Så hva gjør det gammeldagse lommetørkleet der?

For det første er det vakkert, et brudd med den mørke scenen, kjetting-forhenget bak og det ellers maskuline preget. For det andre minner det om forgangne tider og er en hilsen til Shakespeare.

Lommetørkleet har utspilt sin rolle i vår samtid – men hva har erstattet det? Utroskap kontrolleres av mobiltelefonlogger, chattelogger, alt kan etterprøves i vår tid. Et lommetørkle er en fysisk ting som ikke har noen spor i seg (i alle fall ikke før DNA-sporingens tid).

Det er en ladet gjenstand, fullt av kjærlighet, gitt i tillit. I liten grad etterprøvbart. Det symboliserer dypt menneskelige følelser og handlingsmønstre, som gjerne blir absurde i møte med samtidens rasjonelle krav. Slik Othello blir når han blindes av sjalusi.

I en relativt nedstrippet iscenesettelse av Othello tar virkemidlene litt for stor plass litt for tidlig i forestillingen. Winge lykkes likevel med sitt språkprosjekt. Othello sitter igjen som fullstendig fremmedgjort i et mørke uten åpninger for lys. Iago rammet hans svake punkt, spilte på det fremmede og lyktes i å skape avstand og splid og en bitter slutt på det hele.