NRK Meny
Normal

Jansons tilbake med klangrus

Det ble et klanglig berusende, men samtidig bittersøtt gjensyn med maestro Mariss Jansons og hans Concertgebouw-orkester i Operaen. For betød det melankolske ekstranummeret "Valse Triste" at dette var nok et farvel?

Mariss Jansons

Mariss Jansons og det nederlandske Concertgebouworkesteret imponerte med rikt klangspill i Operaen.

Foto: www.flickr.com (Arkiv)

Den latviske dirigenten og hans nederlandske elitelag spilte nemlig så rikt og gispende detaljert, at det fikk publikum med Kongehuset tilstede, til å nesten tviholde på gjestene. Endelig var Jansons tilbake i byen. Han forlot Oslofilharmonien mer eller mindre i protest mot dårlig akustikk i 2002.

Hvilket overbevisende comeback det ble!

I verdensklasse

Vi visste jo at dette orkesteret, kåret av anmeldere i 2008 for å være verdens fremste, ville levere varene. Strykerne spilte som fløyel, og blåsernes klang glødet.

Men dette handlet ikke om å flashe med tradisjonstung orkesterklang.

Jansons friere enn før

Vi fikk en fri og nærmest sensuell orkesterklang som overgikk mine forventninger. Mariss Jansons gjorde så mye mer enn det perfekte, som han er både berømt og beryktet for. Mer enn tidligere hørte jeg en dirigent som fraserte fritt og levende. Strauss' sarkastiske Wienervalser ble krasse uten å overdrive. Det hurtige tempoet i Wagners Tristan og Isolde fortalte kjærlighetsbudskapet med en letthet som mer kjælte og forførte enn å spikre budskapet fast. Det gjorde 2. avdeling til en ren klangrus.

Se video:Jansons og Concertgebouw spiller Rosenkavaleren (kilde: Youtube)

Andsnes fant tonen

Leif Ove Andsnes og Mariss Jansons i Operaen.

Leif Ove Andsnes og Mariss Jansons fant tonen i Operaen.

Foto: Presse

Før pause tok det en sats av Brahms 2. klaverkonsert før orkester og solist Leif Ove Andsnes fikk stilt inn klangen riktig. Andsnes gjøv løs med den tyngste penselen, og orkesteret havnet faktisk litt i bakgrunnen. Men allerede i 2.sats var leken i gang, og vi fikk en utrolig flott dialog mellom solist og orkester. Til Brahms å være ble dette en usedvanlig nyansert og etterhvert livlig tolkning.

Må ha det, bare må ha det!

Dette orkesterets rike klangpalett kom helt til sin rett i Operaens villige akustikk, og konserten skapte et enda sterkere ønske om flere gjensyn med Mariss Jansons i Oslo. Det blir nok aldri i det nåværende Oslo Konserthus. Men kommer han tilbake med Oslofilharmonien i Operaen?