Rotfast
Av og til er det slik at når vi prøver å bestemme et begrep blir våre anstrengelser gjort til skamme. Kanskje er kjærlighet et sånt begrep? Som nekter å presentere seg i all sin fylde – for våre søkende tanker?
Men vi må jo forsøke, ellers er vi jo ikke filosofer. Simon May har prøvd. Han har skrevet ei tjukk bok han kaller « » Her argumenterer han for en tanke om at kjærlighet kan begripes som en streben etter «ontological rootedness.»
Altså en streben etter en «eksistensiell ankerplass» som jeg har valgt å kalle det. Slik fiskeren ror hjem med båten til støa og naustet, det lille universet med opplagsplass for båten, redskaper, lagring, alt i nærheten av fiskarbondens hus og låve og, ja hele universet. Slik jeg leser May sier han at kjærlighet er en streben etter et slikt «dypt meningsmettet» sted å være.
Det er jo et vakkert bilde, men hva vil din forlovede si til en slik forestilling? Man kan høre Simon May i samtale om denne tanken på et nettsted som heter « » Klikk på lenken som heter «Listen to Simon May on love»
Overbelastet kjærlighet
Vår venn i salen på hospitalet, der de hvite senger står hadde ingen nære rundt seg. Men han hadde ei tam kråke. Det er jo noe. Simon May framholder at gjenstanden vi elsker ikke trenger å være et menneske.
Et kunstverk, et landskap, (ei tam kråke) kan gjøre jobben for oss. Men da har vi riktig nok latt forestillingen om gjengjeldelse av kjærligheten fare.
Og så peker May på et annet overraskende moment: Gudstroen og kjærlighetstroen er omvendt proporsjonale. Ettersom religionens grep om menneskesinnet blir svakere ser det ut til at forventningene til rollen kjærligheten skal spille i våre liv blir sterkere.
Dette er naturligvis skummelt, sier May. En skummel misforståelse av kjærlighet som overbelaster den betydningen kjærlighet kan ha i et menneskeliv. Kjærlighet mellom mennesker kan ikke modelleres etter Guds kjærlighet til oss.
Gud har ikke bruk for kjærlighet, slik vi har. Gud er Gud om alle mann var døde, som det heter i salmeverset.
Kjærlighetens vilkår
Dette er den andre av to små tekster om kjærlighet som har blitt til etter at Studio Sokrates besøkte MaiJazz i Stavanger tidligere i mai. Den første historien kan du lese her: «
» hvis du er interessert.
Musikken vi spiller i Studio Sokrates finner du i en egen spilleliste i Spotify, unntatt musikken de to siste sendingene, der Anh Vu kvartett spilte med oss, ”live” med publikum i Stavanger. Hvis du bruker Spotify finner du sokratesmusikk her:
Anh Vu med kvartett spiller i Studio Sokrates fra MaiJazz, 2012
Anh Vu, vok., Alexander Hoholm, bass, Robin Methlie, gitar og Arne Sjøen, trommer, musiserer i Studio Sokrates på Stills Bar og Scene, 12. mai 2012
