Men det er ingen som har betydd mer for sin generasjon, som har vært så banebrytende innenfor sitt felt, og som har gjort så mye for at rocken skal bli akseptert som musikkform. Det er heller ingen andre innen rock som har etterlatt seg et bedre musikalsk testamente.
Pete Best.
Derfor er det at The Beatles fremdeles – 40 år etter sin platedebut – troner øverst på listen over artister som har betydd noe for moderne musikk.
Alle ble berørt
Ethvert rockende barn av 60-tallet er berørt av gruppens musikk – direkte eller indirekte. Det å vokse opp med Beatles var noe helt spesielt.
Gutter betraktet dem som storebrødre de kunne identifisere seg med, selv om de var uoppnåelige idoler. Jenter så på dem som drømmeprinser som når som helst kunne hoppe ut av eventyret og fri til dem.
Og alle lærte de sangene utenat – de fengende første, de overraskende neste, de udødelige siste. Budskapet var ”All you need is love,” ledsaget av et enkelt ord gjentatt tre ganger med livsberusende kraft: ”Yeah! Yeah! Yeah!”
Helhetlige album
Platene som The Beatles laget har hatt så stor betydning for moderne kultur at enhver seriøs musikkelsker bør skaffe seg gruppens samlede verker.
Paul McCartney klarte med sin bakgrunn som gitarist å forsterke rockebassistens rolle. Senere ble han bandets multi-instrumentalist. Foto: AP / SCANPIX.
Hvert eneste album – med unntak av filmplaten ”Yellow Submarine” – inneholder udødelige biter som til sammen danner rockens mest imponerende musikalske bilde. I tillegg er hvert album helhetlig, som om det er et avsluttende kapittel i en bestemt fase av gruppens karriere.
Derfor er det ekstra fascinerende å spille platene kronologisk, og derved følge den revolusjonerende utviklingen fra ”Love Me Do” til ”Let It Be.”
Pensum i skolen
Historien om de fire guttene fra Liverpool som klarte å erobre verden, er så velkjent at den snart inngår som pensum i barneskolen:
Starten som The Quarry Men hjemme i Liverpool. Den harde tiden i Cavern Club og Hamburgs nattklubber, der de på det meste spilte åtte timer syv netter i uken.
Plateinnspillingen ”My Bonnie” med sangeren Tony Sheridan våren 1961. Brian Epstein som mot slutten av 1961 ble Beatles’ manager, overbevist om at gruppen ville bli større enn Elvis Presley.
Avslag – og erobring
Avslaget fra Dick Rowe i plateselskapet Decca våren 1962. Vrakingen av trommeslager Pete Best i august 1962, bare et par uker etter at platekontrakten med Parlophone var et faktum.
Erobringen av Amerika i februar 1964. Beatlemania verden over. ”Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band” – albumet over alle album. Eget plateselskap i 1968; Apple.
Oppløsningen i 1970, etterfulgt av flere års bittert munnhuggeri.
John Lennon.
John
Før alt dette var det John Lennon. En opprørsk tenåring som var velsignet med en vanvittig sterk sangstemme, et komikertalent, og låtskriverevner som skulle vise seg å bli legendariske.
Det var John som startet The Quarry Men, som laget ny stavemåte på navneforslaget til bassist Stu Sutcliffe – ”The Beetles” – og som aldri ga opp håpet, selv når alle fire hjulene var punktert.
Det var John som torde der andre tiet: ”Beatles er større enn Jesus!” For en hel ungdomsgenerasjon var de det, men John måtte likevel krype til korset og be om tilgivelse for sitt syndige utsagn. ”They’re gonna crucify me” – sant nok.
Paul McCartney.
Paul
Og det var Paul McCartney. En snill tenåring som hadde de samme talenter som John, men som i stedet for å være opprørsk oppførte seg som en liten diplomat der han gikk stille i dørene.
Han var egentlig gitarist, men byttet til bass da Sutcliffe bestemte seg for å droppe musikken i 1961. Med sin bakgrunn som gitarist klarte Paul å forsterke rockebassistens rolle. Senere ble han bandets multi-instrumentalist – musikeren som kunne gjøre jobben hvis en av de andre ikke var til stede.
Og uansett hvordan man snur og vender på det, så var det disse to – og ikke minst sangene de laget – som var grunnen til at Beatles ble rockens største fenomen.
George Harrison.
George
Tro likevel ikke at Beatles var Lennon og McCartney alene, selv om Lennon selv torde å påstå det opptil flere ganger.
George Harrison led den skjebnen at han var en god komponist i et band som hadde to som var enda bedre. Hans rolle var likevel av uvurderlig stor verdi.
Han var musikeren som fargela de fleste innspillingene med smakfulle og melodiøse gitarsolier. Han hørte til de ytterst få gitarister i rock som aldri fremhevet seg selv med raske gitarløp, og som aldri spilte den samme soloen to ganger. I stedet klarte han alltid å finne på noe særegent som samtidig føyet seg naturlig inn i komposisjonens helhet.
Ringo Starr.
Ringo
Sist, men ikke minst: Ringo Starr. Urettferdig latterliggjort i årenes løp. Men bare av de som ikke skjønner at de to viktigste egenskapene for en trommeslager i rock’n’roll er stødighet og begrensning. Ringo lærte tidlig at det ikke alltid er det du spiller, men snarere det du IKKE spiller som gjør at det låter bra.
I tillegg til disse egenskapene hadde Ringo – i likhet med George – denne sjeldne evnen til å sette sitt umiskjennelige preg på hver innspilling, mye takket være oppfinnsomhet og innlevelse.
Et av mange eksempler er ”A Day In The Life,” som bare ikke ville vært det samme uten Ringos bidrag.
Laget spillereglene
Beatles laget 60-tallets spilleregler. Den første var enkel, men knallhard: Skriv egne låter. Visst var det tillatt å tolke gamle favoritter – noe Beatles gjorde på fire av sine fem første lp’er – men skulle andre artister klare å holde følge, måtte singlene være egenkomponerte.
Den andre regelen var at kvalitetsnivået måtte heves. Beatles innførte noe som var uhørt (spesielt i Amerika); nemlig at hvert eneste kutt på en lp eller en b-side skulle behandles som om det var en potensiell single.
The Beatles under innspillingen av "Let it be".
Det mest imponerende med denne regelen i ettertid var at Beatles ikke bare klarte å leve opp til den, men at de også overgikk den – for hver nye utgivelse.
Ingen grenser
Tredje og kanskje viktigste spilleregel: Allsidighet uten grenser. Beatles ble døråpnere mellom verdens musikalske båser. Definisjonen på hva som var rock og hva som ikke var det ble sekundær – nesten uinteressant – etter hvert som Beatles brøt den ene grensen etter den andre.
Ordet begrensning var ingen stopper for Beatles – det var en utfordring. Helt frem til sine siste innspillinger beholdt de fire musikerne viljen til å strekke seg etter det umulige.
Derfor er The Beatles det mest betydningsfulle bandet i rockens historie.