Hanne Bramness
Regnet i Buenos Aires
Cappelen 2002
Til å være observasjoner knyttet til en by, altså et sted hvor det burde finnes mengder av mennesker, er Hanne Bramness' samling oppsiktsvekkende tom for personer. Ikke dermed sagt at det ikke finnes personlige erfaringer i den. For eksempel sorg, som jo er knyttet til regnet og vannet i så å si all stor lyrikk:
"Vannglasset som bæres inn i det hvite
morgenlyset, dryppende, iskaldt i en
tørr hånd. Sorgen klarner som vannet
i glasset når de ørsmå boblene går ut av
det, minnet av den, filtret inn
i morgenlyset."
Sorg som klarner
Hanne Bramness
Diktet formidler på en iøyenfallende, nesten forbausende enkel måte en sorg som klarner. De små boblene i lyset er et bilde alle kan kjenne igjen og stoppe opp ved. Diktet spiller på vokalklanger, særlig bruken av bokstaven "i", som filtrer det hvite morgenlyset sammen med minner på en måte som får sorgen både til å forsvinne og vare ved på samme tid. Den klarner bare, den forsvinner ikke. Et vakkert bilde.
Morgen- og kvelds-stemninger følger hverandre i mange av diktene. Like vakkert, men erotisk mer dristig og utfordrende er diktet som følger et par sider senere, der vannet knyttet til helt andre ting enn sorg og minner:
"Vårmorgen sukret av regn, mildt dusk-
regn som bryter glanshinnen, lirker
en svalende tanke inn gjennom din tinning
løfter gløden fram. Nå har
regnets fingre vekket leppene,
de sveller uten skam."
Nesten umerkelig glir diktet fra en mild vårstemning til en heit erotisk stemning, der det kvinnelig kjønnet så å si stiger fram mellom regnets fingre, klar for alt som måtte komme. Sterkt.
Bryter med minimalismen
I noen av tekstene bryter Hanne Bramness med det konkrete, minimalistiske. Hun beskriver så vidt et barn og en mor i en slags kamp. Det knyttes til ormehoder og bitterhet. Om det er barnet eller moren som vinner, vet jeg ikke.
Både klarere og mer forunderlig framstår et av de mest ambisiøse diktene i samlingen, der regnet og vannet inngår i en årstidsforvirring som er mesterlig beskrevet. Dette er kanskje det nærmeste Hanne Bramness kommer surrealisme, i et dikt som forener inntrykk av å stå utenfor tiden, noe som ikke lar seg forene som annet enn poesi:
"Det regner over gårdsrommet, men
regnet når ikke ned, kretser rundt i
himmelen som en flokk stær. I
hagedammen ligger en svart sykkel
nedfrosset, svak sol puster på isen
så hjul kan skimtes blant svevende,
svarte blader. Blant ripsbusker i
knopp, tulipanene og deres skygge
i kvelden, opp trappene til verandaen
løper det noen på høye hæler, med
klirrende glass, i ermeløs kjole,
forvirret over hva slags dag det
er, hvilken tid, for her er
hver dag en fest."
Anbefalt av