Rå dans og heftig musikk overbeviser

West Side Story handler om forbudt kjærlighet og gjengoppgjør på Manhattan på 50-tallet. Kildens oppsetning i Kristiansand overbeviste, men solistene har mer å gå på.

Veire anmeldelse riktig størrelse

Rammen er over 50 år gamle gjengkonflikter fra New York, mellom det hvite arbeiderklassemiljøet og innvandrergrupper fra Puerto Rico. Her ble de gamle bakgårdskonfliktene aksentuert med tydelig rasisisme og sexisme, og et fysisk skille mellom «oss» og «dem», blant annet med ugjennomtrengelige gjerder tvers over scenen.

Musikalens harde realisme revolusjonerte sjangeren i sin tid, og fremsto i Kildens oppsetning som like relevant i 2012. Gjennom dagens innvandringskonflikter kjenner vi igjen ungdommene, som ikke har annen mening i livet enn å slåss for å hevde sin ære og sitt territorium. Og Romeo- og Julie-kjærligheten på tvers av etniske skillelinjer griper fremdeles.

Musikken får oss til å forstå

Det beste med hele oppsetningen er den rå kraften i musikken. Aggresjonen mellom gjengene vi ser på scenen kan virke meningsløs for oss, men Leonard Bernsteins partitur får oss til å forstå med kroppen det vi ikke skjønner med hodet.

Orkesteret eksploderer i voldsom energi, med komplekse latinorytmer, gatesmarte sexy jazzvendinger, og klassisk storhet i klangbildene.

Kristiansand symfoniorkesters 44 musikere med fullt komp mestret stort sett det rytmiske komplekse drivet. Under Ingar Bergbys presise ledelse havnet de ikke bakpå med for tung symfonisk klang. Selv om det tidvis kunne sakse noe mellom grava og solistene, var dette mer enn nok snappy nok til å skinne, hele veien fra Kristiansand til Broadway.

Macho og troverdig dans

Den originale koreografien av Jerome Robbins griper med sin kombinasjon av sårbar usikkerhet og en paradoksalt vakker volds-akrobatikk på scenen.

Det ble lite blod, men mye rå machodans og heftige, sensuelle dansescener. Det viktigste var at danserne SÅ ut som ungdommer og VAR ungdommer, som rå, uslipte diamanter skapt av overmot og sensualitet under høytrykk.

Tilbakelent Tony

Hovedrolleinnehaverne var ikke alltid like overbevisende. Tony og Maria velger kjærligheten i stedet for vold og konflikt, men i Rune Svendsens skikkelse blir Tony så tilbakelent at han delvis overskygges av sine energiske omgivelser.

Også vokalt kunne jeg ønsket meg litt mer kraft og mindre svingende vibrato. Svenske Frida Jansson fremfører Marias mange udødelige sangpartier med en skolert operastemme, med en sjarmerende «America» og en sprudlende «Jeg er vakker»-scene.

Men i dialogene falt Maria igjennom, med en oppstylta kombinasjon av svorsk og spanskaksent, tydeliggjort med en sakte diksjon som minnet mer om barnehageundervisning enn glødende utrop av forelskelse.

Gatesmart Anita

I Kildens oppsetning stråler musikken og dansen, mens dialogene halter mere. Unntaket var Solveig Andsnes, som spilte Marias søster Anita med en gatesmart naturlighet og rå tyngde som glitret hele veien gjennom, og bidro stort til at den dramatiske og tragiske slutten ble gripende og troverdig.

Kulturstrøm

  • Melder seg ut av organisasjon

    To av medlemmane i Hollywood Foreign Press Association, HFPA, som blant anna deler ut Golden Globe, melder seg ut av organisasjonen.

    Dei omtaler organisasjonen som giftig, og seier dei vil starte ein konkurrerande organisasjon, skriv The Hollywood Reporter.

    HFPA har fått massiv kritikk, blant anna for å ha lite mangfald i medlemsmassen og for å ha økonomiske bindingar med enkelte av dei som blir nominerte til prisen.

  • Fikk hakeslepp av eget gitarspill

    Lillebjørn Nilsen er plateaktuell med «Live in Telemark», som er et opptak fra en konsert han gjorde sammen med den irske visesangeren Andy Irvine under Telemarkfestivalen i 1994.

    I Kulturstripa torsdag snakket han og programleder Mona B. Riise sammen om innspillingen og hvordan han jobber som musiker.

    En av låtene på plata er en versjon av Lillebjørn-klassikeren «Alexander Kiellands plass», hvor han spiller den alene med akustisk gitar.

    – Jeg fikk helt hakeslepp da jeg hørte det opptaket av «Alexander Kiellands plass». Fordi dette var min opprinnelige drøm: Å bare høre den med min sangstemme og – da må jeg skryte litt – mitt eminente gitarspill, sier han i intervjuet.

    70-åringen kan også koste på seg litt selvskryt for å ha inspirert utallige gitarister med «Lillebjørns gitarbok», utgitt i 1973.

    Lillebjørn Nilsen og Mona B. Riise