Det tar ikke mer enn et par dager, det, så får man lyst til å reise igjen. Nordmenn er heldige sånn. De får sett verden.
Arkaiske nyord
Ulempen er selvfølgelig at nordmenn ser alt for mye av verden. De får noe å sammenligne med. Etterhvert begynner de å kjæle med et gammelt ord som man ikke har brukt her i landet på over hundre år: Utvandring. Ordet gir assosiasjoner til ufikst kledte unge mennesker med magre, gamle ansikter og tomme blikk, klar for å ombordstigning på dampskib til Amerika.
Det er dårlig gjort mot dette ordet som inneholder så mye, mye mer enn utsikter til armod og neglesprett på prærien. ”Utvandring” er et ord som bør plasseres helt der oppe sammen med ”gratis”, ”penger” og ”sex”.
Ut og røke?
I Norge har man ikke lenger lov til å røke på bar. Ut med seg. Ut i kulden og regnet. De gledesløse menneskene som fant på dette har dermed omdefinert ordet bar. Det betyr nå ”et sted hvor forfrosne mennesker parkerer drinken sin og løper ut og inn av lokalet, mens en gjeng mineralvannsnippende allergikere sitter triumferende rundt bordene og slår tiden ihjel med samtaler så kjedelige at bartenderen vurderer selvmord.”
Tenk på det: ”Casablanca”, verdens kanskje aller beste film, kunne aldri blitt innspilt etter dagens lover. Om noen år blir den vel uansett forbudt. Amerikanerne har jo allerede retusjert vekk Paul McCartneys sigarett på ”Abbey Road”-coveret til The Beatles. Norge løper alltid etter amerikanerne og roper ”Vent på meg!”. Det er like før nå.
Avgift for gift
Røkehaterne viser til Irland når det gjelder våre nye lover. I Irland er folk fornøyde. De underslår selvfølgelig at i Irland tar folk med seg glasset ut (og ”ut” betyr her ikke snestorm og 20 blå og vel så det). Det får vi ikke i Norge. Norge har nemlig to sett lover. Drankerne må holde seg inne. Røkerne ute.
Problemet er at drankeren og røkeren som regel er én og samme person. Nå er han et splittet, frustrert og forvirret menneske som egentlig ikke er ønsket noe sted. Man er bare ute etter pengene hans. Ja, for det glemmer ny-allergikerne og viktigperene at det er røkeren og drankeren som pøser avgiftspenger inn i statskassen slik at velferdssamfunnet blir nettopp et velferdssamfunn. De nyter godt av røkeren og drankerens ulykke, men behandler ham som en spedalsk.
Irritabiliteter
I utlandet, særlig det fjerne utland, er de glad i å tøye lovene og reglene sine. De bryr seg ikke om småting. I Norge rubriserer slikt under det ordentlig fæle begrepet ”korrupsjon”. Jeg ser heller det Kardemommeby-aktige i det. ”Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil”. Ja, nettopp!
I Norge er ”plage” blitt et begrep med usedvanlig lav terskel, eller snarere et synonym til ”irritere”. For eksempel plages andre av at det står arbeidskolleger ute i regnet foran hovedinngangen og røker fordi reglene sier at de må stå på baksiden av bygget der ingen kan se dem. Man tåler nesten ingenting av hverandre lenger. Og det finnes regler for alt. Vær sikker på at hvis en uoppmerksom butikkansatt lot deg kjøpe øl etter klokka 20.00, så ville hun bak deg i køen latt seg plage øyeblikkelig.
Postverkpine
For egen del må jeg si at Postverket er blitt mitt nye hatobjekt. Det skyldes riktignok at jeg soner til et postkontor som stenger før jeg kommer hjem fra jobben og åpner etter at jeg er begynt. Jeg fikk en hentelapp i kassen nylig, en bok-sending fra utlandet var for stor, ergo måtte jeg dra på postkontoret for å hente den.
Problemet: Jeg gledet meg til denne boken og hadde kjøpt den over Internett fordi leveringstiden bare var to døgn. Men dette var mandag. Da kjøpet var privat, kunne jeg jo ikke plage arbeidsgiver: Hør her sjef, jeg kommer senere idag fordi jeg må hente Beatles-boken min på postkontoret.
Jeg ringte Postverket og fikk hyggelig beskjed om at pakken kunne leveres på døren om kvelden. Det kostet 65 kroner. Skulle jeg gå med på det, ville plutselig kostnadene overstige det jeg hadde spart på å kjøpe boken over Internett. Og porto var da vitterlig betalt. Ja, da måtte jeg vente til lørdag.
Lummer kveldsjobb
Posten ombringes på formiddagen. Hvorfor det? Da er det jo ingen hjemme. Det var i gamle dager at det fantes hjemmegående husmødre som åpnet når postmannen ringte to ganger.
Idag gidder han ikke ta med seg store pakker ut. Han slipper bare hentelappen i kassen, dette feige stykket ansvarsfraskrivelse. Så må du vente til lørdag. Men da kan de ikke gå rundt og si eplekjekt: Posten skal fram! Den skal jo ikke det, ikke før på lørdag, og da må du hente den selv.
Postbud burde vært et kveldsyrke. Det er da folk er hjemme. Riktignok får ikke postbudet gleden av å bli bedt inn på saft-og-vann til en seksuelt frustrert husmor. Til gjengjeld kommer posten fram. Samme hvor stor den er.
Hilsen fra Bogart
Dette skulle handle om utvandring. Hvordan Postverket havnet i dette, aner jeg ikke. Men skitt au. Det er jo veldig norsk å ikke ane hva service er, men tro at man bedriver det, og at man til alt overmål kan ta ekstra penger for det. Egentlig var det barene jeg tenkte på, barene i utlandet: Drinker og askebegre på bordet. Mennesker som er litt fulle, veldig gøyale og svært lykkelige – og ingen bryr seg!
Og samme hva du sier, lov eller ikke lov, røking ser tøft ut. Særlig på bar.
– Here’s looking at you, kid!
