1. mai ble det store, svært omdiskuterte Osvald-monumentet avduket på Jernbanetorget i Oslo. Osvald-gruppen var en av de første og mest aktive væpnede sivile motstandsgruppene i Norge under annen verdenskrig.
Etter krigen ble deres innsats stort sett forbigått i taushet fordi de var kommunister. Et monument som hyller disse glemte heltene kommer med andre ord ikke en dag for tidlig. Det er derfor så sørgelig at minnesmerket de nå omsider har fått er så lite imponerende som det er.
- Les også:
- Les også:
En gigantisk hammer som knuser et hakekors
Monumentet består av en gigantisk hammer i skinnende sølvfarget metall som knuser et like skinnende hakekors. Sokkelen er laget av norsk stein, så budskapet er meget tydelig formidlet: Det er nazismen som knuses mot det norske grunnfjellet.
Skulpturen som er plassert i det sørvestre hjørnet av Jernbanetorget er utformet av Bjørn Melbye Gulliksen, som er en av de gamle venstreradikalerne, som tilhørte den politisk engasjerte GRAS-kunstgruppen på 70-tallet.
Les flere kunstanmeldelser:
Banalt og ubehjelpelig
Man kan se for seg mange spennende måter å ta fatt i Osvald-sabotørene, som bekjempet en totalitær ideologi – med drøm om en annen ideologi som skulle vise seg å være nesten like destruktiv som den de ville knuse.
Det er forbløffende hvor lite kunstneren har fått ut av denne enormt spennende oppgaven. Monumentet «Knus nazismen» er så banalt og ubehjelpelig at jeg har vanskelig for å ta det helt på alvor, men det må jeg jo når det opptar såpass stor plass i hjertet av min egen by.
Endimensjonalt parolepreg
Monumentets tydeligste svakhet er dets endimensjonale parolepreg. Kunstverket benytter en så enkel og direkte symbolikk at det nesten like godt kunne vært erstattet med et tekstlig uttrykk: Noen fete typer der det ganske enkelt sto «Knus nazismen».
Det ville sagt akkurat like mye og like lite. Og hva slags budskap er det så som formidles?
Et budskap de aller fleste av oss kan enes om, et budskap som har vært uttrykt ca. en million ganger før. Det er et 1 + 1 = 2. En platt selvfølgelighet vi gjør oss ferdig med på ett øyeblikk.
Like svakt både formmessig og konseptuelt
Ja, vel så er det platt, men kunne det ikke i hvert fall ha vært litt vakkert? Nei, dette kunstverket er dessverre like svakt både formmessig og konseptuelt.
Hammeren er plump i formen og mangler helt den funksjonelle skjønnheten og alle de forseggjorte håndverksmessige detaljer som et godt verktøy har. For eksempel det at hammerhåndtaket naturlig er litt bredere nederst slik at det ikke glir ut av hånden.
Det er også noe tacky med materialene. Metallet er så skinnende at det reflekterer omgivelsene på en svært sjenerende måte, dessuten gir den blanke finishen et nesten plastaktig preg.
Visuell støy
Jeg vet ikke om jeg vil gå så langt som enkelte debattanter, som har sagt det minner om sovjetisk propagandakunst, men verkets skala og dets endimensjonale budskap gir det i hvert fall et ubehagelige totalitært preg som passer ytterst dårlig i dagens virkelighet.
Jeg er ikke enig med Harald Stanghelle i Aftenposten som hevder at monumentet raserer byrommet, til det er verket alt for svakt. Det henfaller bare til mer visuell støy i den konglomeratiske bykjernen, og det har vi virkelig ikke behov for.
