Bo Kaspers Orkester – Långsamt
Per Ole: Ny og annerledes Bo Kaspers. Det karakteristiske lette jazzpreget er borte og tilbake står Bosses gjenkjennelige stemme og et friskt, akustisk og gitarpreget lydbilde. Låten er også litt utypisk Kasper, den er ikke det spor melankolsk, snarere lett og lystig!
Tone: Dette svenske bandet har vært norgesvenner lenge nok. Nå begynner de å lage kjedelig gitarbasert pop i tillegg. Det er lite igjen av den søtladne og forførende jazzen som smeltet så mange pikerhjerter på nittitallet. Tilbake står en ordinær poplåt som egner seg som listefyll.
Kurt Nilsen. Foto: Thomas Bjørnflaten, Scanpix.
Kurt Nilsen – All You Have To Offer
Per Ole: Kurt Nilsen kommer med singel nr. 2, som han har skrevet selv. Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg trodd at introen var klippet fra She’s So High, men når han kommer til refrenget, blir det tydelig at Tal Bachman er en bedre låtskriver. Stemmen er fortsatt god, låten ok, men ikke mer, og jeg tror den utgår raskt på dato.
Tone: Rørlegger Kurt Nilsen har mye å bevise. Blant annet at han er god til å snekre låter. All you have to Offer er en blek kopi av She’s so high. Jeg blir skuffet over at han tar den retningen, og ikke beviser at han kan noe helt annet.
Thomas Dybdahl. Foto: Promo.
Thomas Dybdahl – Rain Down On Me
Per Ole: Thomas Dybdahl er snart klar med ny plate, og Rain Down On Me er første smakebit. Her viser han en uovertruffen kvalitet i møtet med soul/gospel, og han klarer brasene med bravur. Låten er direkte nydelig og han unngår heldigvis fristelsen til å hippe opp låten.
Tone: Thomas Dybdahl er en uovertruffen favoritt blant dagens norske artister. Han har mer av alt i denne låten; produksjon, vokal og instrumenter. Det minner litt om Nick Cave, uten den klagende stemmebruken. Selv om lydbildet er større, bevarer Thomas Dybdahl den vare følsomheten fra debutalbumet.
Bruce Cockburn – You’ve Never Seen Everything
Per Ole: Kanadiske Bruce Cockburn er ikke så godt kjent i Norge, men han har gitt ut over 20 plater i Canada og USA siden debuten i 1970. I musikerkretser er han et godt navn, og han lager engasjerte og håndtverksmessig ypperlige låter og plater. På You’ve Never Seen Everything er det en blanding av lett melankolske låter, noe rettferdig harme, enkelte ”rare” låter, men samlet er dette en plate som vokser for hver spilling. Personlig er jeg svak for Celestial Horses og den Dylan-aktige samfunnskritikken i Trickle Down.
Tone: Det kan høres på plata at vi ikke står overfor en debutant som brenner inne med mange snedige påfunn. Noen av sangene er litt for lange. Han skifter også stil så ofte at det er mer forvirrende enn interessant. Mange av sangene har likevel flere gode kvaliteter, og deler av plata er nydelig.