Det starter vindskeivt og morsomt, med stiftsus og hakk-i-plata-rytme, et heftig tema og tøff tenorsaxsolo fra nordmannen Marius Neset. Han kan sine forbilder og flår hornet med tidens sitater.
Sammensveiset energi
Og det skal bli enda mer hipt når den også norske gitarist Daniel Heløy Davidsen trår til. Soloene groover, men først og fremst er Jazzkamikaze et kollektivt prosjekt, du hører det på den uvanlig sammensveisede band-energien som spruter ut av høyttalerne.
Dessuten låter det umiskjennelig amerikansk, både av spillet og opptaket, dette er det unge skandinavias møte med New York – de spiller for livet.
Halsbrekkende tull og tøys
Musikken blir mer og mer finger- og halsbrekkende, og referansene stadig mer tydelige – fra salig Michael Brecker og hele Petter Wettre-generasjonen her hjemme. Det holder en stund, inntil energibombene detonerer i tull og tøys og parodisk hyl.
Den innleide amerikanske trompeter Matt Shulman smelter fint sammen i ensemble-spill med skandinavene og leverer Palle Mikkelborg-inspirert intervall-gymnastikk som imponerer, uten at det sier oss så mye.
Musikalsk selvmord?
Når bandet så beveger inn i 60-talls landskap, får jeg en stadig sterkere følelse av deja-écouté. Dette har jeg hørt før, men det var mer trøkk i McCoy Tyners piano, og større alvor med reinere tone hos Coltrane.
Gitarist-legenden Pat Metheny får også sin hyllest, uten at produksjonen når First Circle-høyder. Etter hvert lurer vi faktisk på om Jazzkamikaze tar bandnavnet sitt på ramme alvor. For er det bare fraser og kjappe fingre de byr på? I så fall blir det jo et musikalsk selvmord.
Åpner jazzdøra
Men jeg tror faktisk ikke at plata viser bandets fulle potensial på konsertpodiet. For det er noe utrolig medrivende og ikke minst underholdende med ”Travelling at the speed of sound”. En bandpresentasjon som gjør ende på alle bandpresentasjoner en gang for alle. Og en rock’n roll attityde som er forfriskende i dagens ofte selvforherligende jazzuttrykk. Jazzkamikaze vil garantert åpne jazzdøra for nye generasjoner.
