Hopp til innhold

Hvordan kan så vakker musikk inneholde så mye lidelse?

Fem påskehøydepunkter fra musikkhistorien.

Ecce Homo malt av Rubens

«Ecce Homo» malt av Rubens i 1612.

Påske er tid for pasjon, smerte og død. Ikke noe har inspirert komponister mer enn fortellingen om Jesu lidelse og oppstandelse.

Her får du fem påskehøydepunkter og historiene om dem, anbefalt av NRKs klassiskanmelder Eystein Sandvik.

1. The Dark Lord

Carlo Gesualdo

Carlo Gesualdo (1566-1613), fyrste av Venosa, har den tvilsomme æren å være musikkhistoriens mest berømte drapsmann. Leseren skal spares detaljene ved det groteske mordet på hans første kone, den vakre Maria d’Avolos, og hennes elsker, Fabrizio Carafa, Hertug av Andria.

I tråd med samtidens æreskodeks slapp Gesualdo unna straffeforfølgelse. Mot sine indre demoner kjempet han imidlertid forgjeves. De verste anfallene varte i flere dager, og ble forsøkt kurert av 12 unge menn ansatt i fyrstens tjeneste. De hadde streng ordre om å slå ham til blods tre ganger daglig.

Hans andre kone, Leonora d’Este, levde med daglig mishandling og ydmykelse. Hun fikk i det minste has på fyrstens to elskerinner, som begge tilsto – riktignok under tortur – å ha bedrevet hekseri. Den ene forsøkte ifølge rettsprotokollene å kurere fyrstens tungsinn med en eliksir bestående hovedsakelig av sitt eget menstruasjonsblod. Den andre serverte ham brødbiter som hun hadde «ført inn i sin natur», hvor de ble fuktet med «frø fra dem begge».

Det er vanskelig å høre på fyrstens forvridde og dissonerende musikk uten å ta disse bisarre selvbiografiske aspektene med i betraktning. Gesualdos «Tenebrae-Responsorier» (1611) inneholder noe av det mørkeste og mest smertefulle musikkhistorien har å by på. Her fremstilles Jesu lidelse med så drastiske virkemidler at det skulle ta århundrer før komponister kom opp med noe liknende.

2. Blodrød ekstase

Dietrich Buxtehude

Dietrich Buxtehude er den mest fremragende tyske komponist på andre halvdel av 1600-tallet. Hans vokalverk «Membra Jesu nostri» (1680) er en syklus på syv kantater, med tekst hentet fra middelalderdiktet «Salve mundi salutare». Dette diktet, som på Buxtehudes tid ble tilskrevet 1100-tallsabbeden Bernard av Clairvaux, består av syv sanger («Cantos») som hver tar for seg én av legemsdelene til den lidende Jesus på korset: føtter, knær, hender, side, bryst, hjerte og ansikt.

Buxtehudes enkle og uttrykkssterke musikk klarer på unikt vis å omfavne både lidelsen hos den korsfestede og gleden og takknemligheten hos den troende. Faktisk er dette en musikk som nærmest fetisjerer hud, kjøtt, sår og rennende blod. I kantaten viet Jesu hender snakker teksten om å gripe og kysse Jesu hender, om å takke de harde naglene og de hellige blodsdråpene ved en form for gledesfylt veklage.

Denne kombinasjonen av intens lidelse og spirituell kvasi-erotisk ekstase er unik innenfor vestlig påskemusikk. Hos Buxtehudes etterfølger og «elev» Johann Sebastian Bach er lidelsen og synden malt ut med bredere pensel og sterkere farger. Men ekstasen er borte – den tilhører 1600-tallet, et århundre hvor den hellige ånd fremdeles fyller sjelen gjennom en form for penetrering. Hos Buxtehude kommer dette til uttrykk gjennom stemmer som buktende tvinner seg rundt hverandre i smertefulle dissonanser.

3. I dag skal du være med meg i Paradis

Joseph Haydn

Det er jo litt merkelig at et verk med tittelen «Jesu siste syv ord på korset» består av ren orkestermusikk. For å forstå dette paradokset må vi helt til Peru på slutten av 1600-tallet. Der oppsto den særegne langfredagsgudstjenesten «De tre timers smerte» (Tres Horas), som ble avholdt fra midt på dagen til klokka 1500 til minne om de tre timer hvor Jesus ifølge tradisjonen hang på korset.

Med litt kreativ klipping og liming fra de fire evangeliene fikk man skrapt sammen sju utsagn som vår frelser skal ha ropt ut i smerte og fortvilelse i den brennende middagsheten. I tillegg til de opprinnelige prekenene og stille meditasjonene begynte man etter hvert å fylle tiden med passende musikk til hver av de syv «ordene». Det var i denne formen at gudstjenesten utover på 1700-tallet spredte seg via Spania til de katolske delene av Europa.

Joseph Haydn komponerte det mest berømte av alle «Syv ord» i 1786, på bestilling fra den lille underjordiske Santa Cueva-kirken i Cadiz. Året etter brakte prestisjefremføringer av verket i metropoler som Wien, Paris og Berlin. Gjennom arrangementer for strykekvartett og klaver ble det raskt spredt til samtlige kontinenter. På 1790-tallet kom til slutt den monumentale oratorieversjonen med kor og solister. Den opprinnelige orkesterversjonen er imidlertid den mest tankevekkende og dyptgripende.

4. «Jeg så Ham. Og jeg lo.»

Richard Wagner

Det er det vanlige opplegget, fredag, ingenting å finne på, så hva gjør man? Stikker en tur opp til Golgata for å se om det er noen henrettelser på gang. Som alle andre står du der i veikanten og ser de dødsdømte slepe korsene opp til retterstedet. Som alle andre spotter du forbryterne som langsomt pines i hjel i den brennende heten.

Så skjer det: Den ene av dem, oppvigleren, han som påstår at han er Guds sønn og jødenes konge, møter blikket ditt: av hele folkemengden velger han ut deg, og den hånlige latteren din setter seg fast i halsen, og blir der, for alltid, i århundrer. I liv etter liv sleper du deg rundt, du kan ikke gråte, bare rase, skrike og le hysterisk, i et evigvarende mareritt, på hvileløs jakt etter den ene handling som kan gi frelse.

«Parsifal» (1882) er Wagners siste opera, og trolig det mest kontroversielle verk fra hele 1800-tallet. For mange er hele greia like kvalmende og motbydelig som gralsridderen Amfortas’ blødende sår. (lenke til handlingen).

Det finnes vektige argumenter for å fortolke verket som uttrykk for en proto-nazistisk drøm om arisk renhet gjennom utslettelsen av det «jødiske», representert ved den spottende Kundry og den onde trollmannen Klingsor. «Men Parsifal» er også en musikalsk skjønnhet så mystisk og uimotståelig at nesten alle komponister i Wagners kjølvann kjempet forgjeves for å slippe unna verkets innflytelse.

Til og med hans rake motstykke Claude Debussy, som opplevde «Parsifal» i Bayreuth i 1888 og 1889, klarte det bare nesten i sin opera «Pelléas et Mélisande» (1893-95). Uansett, for den som synes fire timer med gralsmystikk blir en anelse too much, går det fint an å nøye seg med det vidunderlige forspillet og det berømte «Langfredagsunderet» fra 3. akt.

5. Den angrende silkeramps botsøvelser

Francis Poulenc

Halvt slyngel, halvt munk: Dette var kritikeren Claude Rostands karakteristikk av den franske komponisten Francis Poulenc. Det slyngelaktige og frivole dominerte i begynnelsen av hans karriere. Cocteau, sirkusmusikk og jazz var sentrale inspirasjonskilder i hans muntre opprør med tysk tungsinn og metafysikk, med andre ord: alt som smakte av Wagner. Poulenc kom fra en velstående familie og kunne pusle sammen sine lettsindige musikalske eksperimenter uten hensyn til billettkontoret. Da hans far døde i 1917 ga han avkall på sin katolske tro og ga seg hen til de hedonistiske utskeielser mellomkrigstidens Paris hadde å by på.

Vendingen kom brått i 1936: en komponistkollega mistet livet i en voldsom bilulykke, og livets skjørhet slo inn i Poulencs tilværelse med overveldende tyngde. Ved pilegrimsstedet Rocamadour fant han tilbake til sin barndoms katolisisme. Dybden og intensiteten i hans spirituelle oppvåkning kommer ikke minst til uttrykk i hans «Quatre motets pour le temps de pénitence» (1939), som til dels bruker samme tekstene som Gesualdos «Tenebrae-Responsorier».

Anbefalt videre lesing:

Kulturstrøm

  • Sjette førsteplass på albumlisten for Ariana Grande

    Ariana Grande sikrer seg sin sjette førsteplass på den amerikanske albumlisten med sitt sjuende studioalbum.

    – En uke med evig solskinn, skrev Ariana Grande i helgen på Instagram – og siktet til suksessen som hennes sjette album, kalt nettopp «Eternal Sunshine», har.

    Utgivelsen solgte det som tilsvarer 227.000 albumenheter i sin første uke, noe som er årets beste hittil, ifølge Billboard. Blant annet ble låtene strømmet 195 millioner ganger. Den nye platen, som også topper VG-lista her hjemme, er laget i samarbeid med svenskene Max Martin og Ilya Salmanzadeh.

    Grande har tidligere toppet albumlisten med «Positions» (2020), «Thank U, Next» (2019), «Sweetener» (2018), «My Everything» (2014) og «Yours Truly» (2013). 2016-platen «Dangerous Woman» kom «bare» til en andreplass.

    Ariana Grande
    Foto: AFP
  • Fem land vil ha «Cammo»

    NRK har inngått opsjonsavtale med Tyskland, Frankrike, Spania, Belgia og Nederland om nyinnspillinger av dramakomedien «Cammo».

    Over 700.000 så første sesong av «Cammo». Serien handler om influenseren Cammo, som går konkurs og må ta på seg jobben som støttekontakt for Kamilla med Downs syndrom.

    – Dette er helt surrealistisk! At humoren og historien i «Cammo» kan treffe både spanjoler og tyskere er skikkelig gøy. Jeg gleder meg til å se hvordan de forskjellige landene tolker manus, og er så takknemlig og glad for at historien om Cammo og Kamilla potensielt skal bli fortalt til så mange millioner mennesker, sier Caroline Glomnes, serieskaper og hovedrolleinnhaver.

    Katelyn Garbin og Caroline Glomnes i rollene som Kamilla og Cammo.
    Foto: NRK

Flere kulturnyheter