Øyafestivalen: Forutsigbar og unektelig gøyal

Hvis norske musikkfestivaler var en storfamilie, ville Øya ha vært hun hyggelige og litt ungdommelige tanta. Hun er kul, omgjengelig, men ikke på en radikal måte. Du vet akkurat hvor du har henne.

Hun klarer å finne på noe å prate om med alle, hun er generelt en veldig ålreit type. Hun gjør sjeldent noe overraskende eller provoserende, men det er unektelig gøy å henge med henne, sånn ganske nøyaktig en gang i året.

Allemannseie

Øyagjengerne synes for meg å være en ganske konsis representasjon av et visst (og bredt) lag av Oslo-befolkningen: De urbane, ressurssterke, kulturelt oppegående og musikkvante 20-40-åringene. Er man oppvokst i Oslo er det så å si umulig å være på Øya uten å treffe på kjente.

Det er det som for meg kanskje aller best definerer Øya: Den er på en eller annen måte allemannseie, det er en nedkokning av en slags Oslo-essens, og akkurat dette føles trygt for mange. Spesielt for musikkelskere som ikke gidder å reise langt, og blir svett av tanken på å bo i telt.

Vel blåst 20-årsdag!

Øya feirer 20-årsdagen sin i år (vi gratulerer!), og ambisjonene virker til å ha vært ekstra høye denne gangen: Norges største musikkfestival skulle bli enda større, enda bedre. Festivalpublikummet har da også est noe helt voldsomt på disse 20 åra, fra 1000 par festivalføtter i ‘99, til 85 ganger så mange i 2019.

85.000 individer som har betalt en rimelig stiv billettpris for å sluses inn på et lite stykke Tøyen, med bare knappe åtte konserttimer til disp hver dag. Da bør lineupen være bra.

Bra cocktail og bred palett

Og det er den. Uten at jeg nødvendigvis henger helt med på alt det hippeste, nyeste (nå vet jeg at jeg høres eldgammel ut), så er det tydelig at Øya har blanda en bra cocktail med en bred palett av smaker.

Jeg tør å påstå, enten du er en som «bare hører på radioen», eller om du er innsauset i det smale, om du er fersk i gamet eller kommer på Øya for tjuende gang, at du finner noe å like. Her representeres flere sjangre enn du har fingre og tær, som seg hør og bør hos en slik festivalgigant.

Du har kanskje ikke hørt noe på Christina and the Queens, Orville Peck, Protoje eller Soccer Mommy? Perfekt. For plutselig havner du på en av disse, som du ikke ante var helt din greie, og koser deg gløgg.

Men det er likevel tydelig at en STOR prosentandel kom for å se dem med stor feit skrift på plakaten: Robyn, The Cure, Tame Impala, Sigrid, Karpe, osv. Og det er både naturlig og forståelig. Konsertanmeldelsene har jo også talt for seg: Musikalsk sett har årets Øya rett og slett vært vellykka.

Les noen av NRKs anmeldelser fra årets Øyafestival:

• Utenomjordisk Erykah Badu
• Karpe kjempet mot værgudene og vant
• Robyn: Suggererende, sexy pop til folket
• Razika-finale med hjertet utenpå skjorta
• Sushi x Kobe sakpte Øyas herligste kaos
• Silvana Imam gjør det meste riktig

Smooth operation

Og hva med alt det andre? Vi vet alle at du kan ha så god lineup du bare vil, men hvis organiseringen ikke er proff og gjennomtenkt, så blir det et dårlig opplegg (ref Hamarfestivalen i 1981, eller Woodstock i 1999). Også her kan jeg melde om en ganske så smooth operation.

Miljømessig drar Øya sin del av lasset, i form av mer og bedre vegetarmat, doer som genererer energi av varmen fra vårt indre. De har obligatoriske gjenbruksglass i hardplast og tallerkener som kan spises.

Det er god (om enn litt vel komprimert) layout på de seks scenene, flust med barer, og flust med frivillige. Sistnevnte skare er hjelpsomme, enkelte litt på jordet når det kommer til info (det tilgis), og fremfor alt smilende. Ikke fordi de har fått beskjed av sjefen om det, men fordi de sannsynligvis har gledet seg til dette helt siden i fjor, de også.

Check, check, check.

Det skal godt gjøres å oppleve dårlig stemning på Øya. Komboen sol, musikk, øl, venner, og grønt gress, innlemma i en egen liten verden i hjertet av Oslo, er som kjent en ganske sikker vinner.

Selv på lørdagen, når himmelen nådeløst åpna seg, og nekta å lukke seg igjen før musikken var ferdig, blir det tydelig at det skal mere til for at Øyafolket mister geisten. Og når Karpe avrunda festivalen lørdag kveld, skjedde det som man alltid håper skal skje: Man glemte regnet og alt som var vått, lagde lykter av mobil og ølglass, og henga oss fullstendig til musikken.

Drømmen om en Øyanatt-rabatt

Det eneste jeg synes er kritikkverdig, som jeg har en sterk følelse av aldri kommer til å endres på, er at Øyanatt ikke inngår i festivalpasset (det er en stusslig trøst at man får 20 kroner i rabatt på inngang med Øyapass). Det hadde vært hyggelig, for både ølen og maten på Øya er dyr. Uten at det er noen dealbreaker.

Så, ja. Øya leverte, i år igjen. Og om noen uker vil det bli lagt ut forhåndsbilletter, og de vil bli utsolgt. Igjen.

Så da ses vi da!