Suggererende, sexy pop til folket

Det er klaustrofobisk mange små publikumsmaur som har samlet seg for å se Robyn, som setter punktum for fredags-Øya på Amfiet. Det er mange som digger henne, såpass er tydelig, og uansett digge-eller-ikke-digge: Jeg fornemmer en slags kollektiv konsensus om at det forventes mye av hun her. Sveriges popdronning. Hun er visst veldig bra live, sier folk.

• Les også: Razika spilte siste konsert med hjertet utenpå skjorta

Stilsikker

Eh, ja. Robyn vet så til de grader hva hun driver med. Hun synger og danser som om det er det eneste som betyr noe i verden. Hun er stilsikker både musikalsk og showteknisk. Hun er sexy, badass, kompromissløs, til stede, og særdeles proff på alle punkter.

Det er så deilig å være i publikum for et såpass helstøpt opplegg, for man slapper av – she’s got this. Her er hvert eneste element, både visuelt og auditivt, designa og sammensatt til at vi kan lene oss tilbake (Eller rettere sagt strekke hendene i været) og NJUTA.

Hitparade

På drøye halvannen time får Robyn dekka en brukbar mengde av låtmaterialet sitt. Hun gir oss selvfølgelig de obligatoriske hitsa fra «Body Talk» for ni år siden (her snakker vi de svært så dansbare sangene du garantert har hørt på radioen, som «Dancing On My Own» og «Call Your Girlfriend»).

Hun serverer rikelig med snacks fra det nyeste albumet «Honey», i tillegg til at hun (til enkeltes – men ikke min – irritasjon) gir oss en lang og ganske trippete funky-house-bonanza i midten av settet.

Jeg fikk ikke «Do You Really Want Me» og de andre søtpoplåtene fra Robyns første album (som ville ha trigget en heftig dose med tween-nostalgi for min del), men det går fint. Det ville uansett ha brutt med den strengen Robyn spiller på, en streng som klinger uavbrutt fra start til slutt, drevet av pur og rotbundet elektropop.

Rørende

Og så er det på sin plass å hedre leopardbuksemannen. Eller danseren, om du vil.

Fra tidlig ute i konserten kommer han på banen, og han danser nesten umenneskelig vakkert, i symbiose med sin frontdame. Det er nesten rørende å være vitne til. Disse to, innrammet av en drømmeaktig scenografi, backet opp av et bandensemble som både ser smashing ut og spiller plettfritt, det må jo kunne sies å være et bra show.

Robyn har det med å forsvinne, komme tilbake, forsvinne, og komme tilbake igjen. Jeg håper hun bare blir denne gangen.

Terningkast: 5