-
Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.
Sier jeg 1994, så ser du sikkert for deg samer, reinsdyr, Thor Heyerdahl og Liv Ullmann, kort sagt: OL på Lillehammer.
- Les også:
Men faktum er at 1994 var et forferdelig år for verden. Hutuer massakrerte tutsier i Rwanda, snikskyttere drepte lokalbefolkningen i Sarajevo, russere og tjetjenere slaktet hverandre ned i Grozny.
Istykkerrevet familie
I sitt nye skuespill kan vi kanskje si at Johan Harstad rykker 1994 på plass. I sentrum står en stykkerrevet familie. Det er som om en granat har slått ned og spredt dem for alle vinder. En vietnamveteran overnatter på en benk ved minnesmerket for de falne i Washington. Datteren sørger sine to døde barn. Sønnen er krigsreporter verden over.
- Les anmeldelse: «Ambulanse» (2002)
- Les anmeldelse: «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet» (2005)
- Les anmeldelse:
Johan Harstad, som selv bare var 15 år gammel i -94, har pløyd gjennom et stort antall dokumentarbøker som tar for seg de store folkemordene på nittitallet. Han redgjør for kildebruken bak i boken. Der forteller han også om hvordan dialogene er blitt til i samarbeid med skuespillere på Nationaltheatret, hvor han var ansatt som husdikter.
Flate dialoger
Denne teksten er ikke oppført som skuespill, og det er forståelig. Isolert sett er mange av replikkene påfallende flate og klisjèfylte. I det virkelig gode dramaet erfarer vi hva som skjer gjennom menneskenes dialoger. Harstad har en annen metode. Han resirkulerer stemmene til tidsvitner. Iblant uhyggelig effektivt som når Pascal fra Hutu-militsen omtaler nedslaktingen av tutsier som innhøsting.
Det overordnete temaet i denne boken er medfølelse - eller vår mangel på sådan, og dette temaet males ut med bred pensel i de ulike scenene. Johan Harstad er ikke subtil, men han har en ekstrem evne til å fange inn samtiden. Her handler det mye om hvordan vi utsettes for sterke bilder fra hele verden hver eneste dag i en slik grad at vi nesten blir immune.
Dreiebok
For meg er ikke Osv. et skuespill. Det minner mer om en dreiebok basert på manus skrevet av tidsvitner som var nær da det smalt. Og det rare er at det fungerer. For selv om Harstad med sin utpregete sitat-teknikk framstår mer som en resirkuleringens mester enn en forfatter, så er det hele sydd sammen med forfatterens følsomhet for verden. Og leseren sitter hudløs og rystet tilbake.
