Johan Harstad

Ambulanse

Gyldendal 2002

Følelsen av lynende smerte i fingertuppene når negler nedbitte til nervetrådene berører stoff åpner "Ambulanse". Det er dette bildet – eller denne smerten – som sitter sterkest igjen etter å ha lest Johan Harstads andre novellesamling, og den er da også typisk for boken.

Hovedpersonen i den første novellen jobber som ambulansesjåfør. Han lever av å redde mennesker, men føler seg ikke som noen helt. I hans første oppdrag på jobben fant de en jente som hadde tatt livet av seg og pakket seg inn i plast, liggende foran tv’n. Ambulansen kom for sent. Mange vellykkede redninger senere, kan han likevel ikke glemme denne hendelsen. Han gikk til og med i begravelsen hennes for å skjønne hvordan hun kunne gjøre noe sånt. Nå biter han konstant negler og gjentar "Hold ut". Henvendt til oss lesere, og til seg selv.

Å bli reddet

Johan Harstad har fått masse ros for sine første to bøker

Personene i "Ambulanse" har det til felles at de har det vondt på en eller annen måte. Men sjelden på den måten som ambulansen henter deg for. De lever med en følelse av at noe er akutt galt, men kan ikke annet enn å leve videre på samme vis, dag for dag. Fortellergrepet til Harstad i denne novellesamlingen avsløres i tittelen: En ambulanse går nemlig gjennom fortellingene som et blinkende lys i natten. Det er et bilde som ikke blir anmasende, og som heldigvis ikke fungerer bare som en metafor, for ambulansen og dens personell deltar helt faktisk som en integrert del av fortellingene. Annet nødhjelpsutstyr dukker også opp – defekte airbags og førstehjelpsdukker – og fungerer til å belyse temaene om redning på ulike vis.

Harstad er like god på å skildre personenes grusomme mareritt som hverdagslige ting som å kysse barnet ditt godnatt eller det å spille jackpot på tv en sen kveld. Språket er enkelt og inntrengende. Man har hele tiden følelsen av at noe haster.

Håp og sammenheng

Menneskene vi møter lever helt på grensen, de trenger nødhjelp på ulike vis. Man vil rekke ut en hånd, man vil trøste og si at det går over, men man er ikke helt sikker på om det gjør det. For hvordan komme til unnsetning når personene selv ikke engang skjønner helt hva som er galt?

Unge forfattere i 20-årene har gjerne en tendens til å overfokusere på meningsløsheten ved det hele, på tomheten, på en nyoppdaget innsikt i at alle mennesker er alene. Heldigvis går ikke Harstad i fellen å svartmale alt ved tilværelsen. I "Ambulanse" finnes det håp, det finnes ekte møter mellom mennesker, og noen redningsforsøk når faktisk frem i tide.

Den kaleidoskopiske sammensetningen av novellene gjør at de samme personene dukker opp i hverandres historier. Ambulansesjåføren som er hovedperson i den første novellen, er biperson i flere av de følgende novellene. På denne måten viser Harstad oss at det er relasjoner mellom mennesker, at vi inngår i en form for sammenheng, og at selv om ambulanser også kan komme ut for ulykker, finnes det noen der ute som gjerne vil redde deg.

Anbefalt av

Siss Vik

Se også