Regi: Harald Zwart
Skuespillere: Liv Tyler, Matt Dillon, John Goodman og Michael Douglas.
Men Zwart har ikke noe å poengtere, han bruker talentene sine, men ikke til noe. Bak den fine fasaden i "One Night At McCool's" er det ganske hult, dramatikken er perspektivløs og derfor ikke ordentlig dramatisk.
Nytt image
Humoren er fri for brodd, og vil være fort glemt. Det vi kommer til å huske er tupeen til leiemorder og profesjonell bingospiller Michael Douglas. Douglas gir seg selv ny og bedre image i denne filmen. John Goodman, klisjeen av den feite amerikanske politimannen i fem dusin filmer tidligere, er fortsatt politimann. Men her er han dessuten en fin komisk figur med litt forbedret image.
Antihelter
Men heller ikke rolleskikkelsene gir oss næring til å tenke de tankene vi kunne hatt moro av å tenke. Persongalleriet består av antihelter som på forskjellig vis treffes hos McCool's, altså på den lokale baren en og samme kveld. Det møtet vi er mest opptatt av er nokså sammensatt, det handler om en kvinne, tre menn og minst en skurk. Filmen lar oss se hendelsen fra hver manns synsvinkel, dama bringer dem ut av fatning både den kvelden og alle dagene som følger.
Følelsen av å miste fotfeste forsterkes fra hver gang hun viser seg, politimannen betror seg til presten, barkeeperen betror seg til leiemorderen, advokaten tror kanskje han kan klare å takle sakene på egen hånd.
Jeg føler meg ikke sikker på at Liv Tyler har seksuell kraft nok til å kunne forårsake så store ting, men sånt er jo avhengig av øyet som ser og hånden som føler.
Av Einar Guldvog Staalesen
Kulturnytt NRK P2.
Bearbeidet for nett av Klaus Sandvik