Smøla kommune
Fylke: Møre og Romsdal
Areal: 274,0 km2
Innbyggere 1.1.04: 2 248
Flere tall: SSB
Kart: Smøla
Smøla
Smøla er en øykommune ytterst på Nordmøre i Møre og Romsdal fylke, 3 mil nord for Kristiansund. Øykommunen er kjent for sitt flate landskap og for skjærgården med flere tusen holmer og skjær, som utgjør omlag èn tredjedel av Møre og Romsdals kystlinje.
Øykommunen Smøla ligger ytterst på Nordmøre, 3 mil nord for Kristiansund. Foto: Ann Jones, NRK
På Smøla bor det rundt 2300 mennesker, som i hovedsak livnærer seg av fiske, jordbruk og turisme.
Smøla er en av mange utkantkommuner som har opplevd stor nedgang i befolkningstall og sysselsetting. Derfor fikk øya i 2001 status som omstillingskommune. Det betyr at kommunen får statlige midler for å utvikle arbeidsplasser, og arbeide for at flest mulig vil bo akkurat her.
Mekanisk industri, fiskeri og reiseliv er hovedsatsingsområder. Smøla er også i ferd med å bygge opp en av verdens største vindmølleparker, noe som har skapt og vil skape flere arbeidsplasser på øya.
Veiholmen
Fra Veiholmen- Foto: Ann Jones, NRK
Det heter seg at en gang på 1100-tallet gikk en fisker ved navn Veider i land på en holme nord for Smøla. Ingen vet hvor han kom fra eller hvor han skulle. Han fikk uvær, og kom seg ikke fra holmen, men måtte overvintre under båten sin. Det var mye fisk å få og vakkert var det, så Veider bestemte seg for at her ville han bli. Han reiste ut og fant seg en kone, de stiftet familie på holmen som etter hvert fikk navnet Veiholmen: en liten samling holmer knyttet sammen, med veiforbindelse til resten av Smøla.
Fiskeværet Veiholmen strekker seg ut mot storhavet, med små trehus som klorer seg fast tett i tett. Mange av dem er hvitmalte, og stedet kan minne om et stykke Sørlandet i miniatyr. Det blir sagt at en væreier trodde han hadde gjort et varp da han kjøpte Veiholmen; her var godt om plass! Men det var ved fjære sjø. Først da det ble flo gikk det opp for ham hvor lite været egentlig var.
Ingen av oss tar ut lønn fra Havkroa; alt blir pløyd inn i virksomheten, sier Roald Danielsen i Karrai’n - Foto: Ann Jones, NRK
Allikevel er Veiholmen det største fiskeværet sør for Lofoten. Her bor rundt 250 mennesker, noen lever fremdeles av fiske, mens reiseliv er den næringen som virkelig er i vekst på Veiholmen. Her finner du flere overnattings- og serveringssteder og fiskeværet har blitt en turistattraksjon.
Kro på dugnad
Havkroa heter en 100 år gammel hvit trebygning, som har vært både bolighus, butikk og bakeri. Nå eies den av en lokal sang- og musikkgruppe; Karrai'n på Veiholmen.
- For noen få år siden fikk vi vite at Havkroa skulle selges, og at private som drev og kjøpte opp langs kysten var interessert. Da ble vi engstlige! forteller Roald Danielsen i Karrai'n.
- Vi var redde for å miste kroa vår, som vi er så glad i. Vi trommet sammen til medlemsmøte, bestemte oss for å danne et AS, og troppet mannssterke opp i banken for å låne penger. Vips så var vi kroeiere!
Karrai'n driver Havkroa på dugnad. Foto: Ann Jones, NRK
Medlemmene av Karrai'n har jobber andre steder, så de har ansatt en kokke og en daglig leder. Men på fritida går de i turnus og serverer og står i baren.
Feskarkjerringa - Foto: Ann Jones, NRK
- Vi tar det på dugnad, det er vi vant til her på Veiholmen. Ingen av oss tar ut lønn fra Havkroa; alt blir pløyd inn i virksomheten, sier Roald Danielsen i Karrai’n, som ikke går av veien for å servere en vise eller to til rømmevaffelen.
Feskarkjerringa
Midt i bebyggelsen på Veiholmen står en statue som heter "Feskarkjerringa". Sjalet, snørestøvlene og resten av klærne forteller oss at hun hører til i en annen tid. I den ene hånden leier hun en liten gutt, fra den andre hånden henger en torsk. Et bekymret blikk søker ut mot havet.
- Hun er redd for mannen sin, sier en av dagens feskarkjerringer; Eva Strand. Hun er gift med fisker, og begge kommer de fra fiskerfamilier.
Eva Strand - Foto: Ann Jones, NRK
- Hun har sønnen sin trygt i hånden og mannen har vært i land med fisk, så nå har de mat. Men hun er allikevel bekymret, for han har dratt på sjøen igjen, og den lille båten er et lett bytte for uværet om det skulle blåse opp.
Selv om dagens fiskebåter er store og stødige og selv om Eva Strand er en moderne, selvstendig forretningskvinne, føler hun slektskap med "Feskarkjerringa" på Veiholmen:
- Også i dag har vi ansvaret hjemme når mannen er ute på sjøen, men først og fremst føler jeg stolthet når jeg ser statuen. Jeg er stolt av at vi fremdeles klarer å drive med fiske. At vi klarer å holde yrket levende.
Gulrota i myra
- Hva! Kjenner du ikke til smølagulrota? I følge øyas fremste patrioter er gulrota på Smøla beryktet for sin gode smak, ja nærmest verdens berømt.
- Æ spise gulrot hver eneste dag, erklærer Anne Marie Solheim. Foto: Ann Jones, NRK
Men det er helt sant at den har et godt rykte og blir holdt fram som en av øyas viktigste eksportvarer. Gulrota dyrkes på myrområdet Frostadheia. I 30-årene var det bureising her, og myrteiger ble delt ut til nybyggere som ville prøve seg. Det var ikke lett å drive fram avlinger på den næringsfattige myrjorda, og det måtte omfattende forsøksvirksomhet til for at eksperimentet skulle lykkes. Men det gjorde det, og i dag driver flere gårder et produksjonslag for gulrot sammen.
- Æ spise gulrot hver eneste dag, erklærer Anne Marie Solheim. Hun har nærmest vokst opp i en gulrotåker, har drevet som gulrotbonde i 30 år og som pensjonist leder hun produksjonslaget på Frostadheia.
- Gulrota vår er den beste i landet, sier hun uten blygsel, og synes selv at de små er aller best. Helst rå.
Myrjorda på Smøla er helt spesiell, forteller Olav Inge Edvardsen. Foto: Ann Jones, NRK
Myrjorda på Smøla er helt spesiell. Den er bygget opp av bare mose, og ligger direkte på fjell. Dermed blir den veldig luftig, så lenge den dreneres godt. Det fører til store avlinger, forteller Olav Inge Edvardsen, leder av Nordre Nordmøre forsøksring.
Siden myrjorda er næringsfattig, må den tilsettes næringsstoffer for at gulrota skal kunne vokse der. Men, i motsetning til sandjorda har myrjorda den fordelen at den holder en mer stabil temperatur. På varme dager vil sandjorda bli opphetet, og det kan gå utover smaken på gulrota. Vi tror at den svale myrjorda tar bedre vare på den gode, søte smaken som Smølagulrota har blitt så kjent for.
Forsøksringen er med på et forsknigsprosjekt som skal finne ut hva temperatur har å si for kvaliteten på avlingene. På Frostadheia og flere andre steder i landet har de gravd ned en sensor i gulrotåkeren. Sensoren måler temperatur fra såing til høsting. Når gulrota er høstet, skal den sjekkes for smak, sødme, bitterhet og sprøhet. Disse verdiene skal samholdes med de temperaturforholdene gulrøttene hadde. Det vil kanskje gi svar på hva det er ved myrjorda på Smøla som gjør at Anne Marie Solheim synes hun må ha gulrot på middagsbordet hver eneste dag året rundt!
Sin egen øy
Tenk å feriere på sin egen øy. Det gjør Eva Peggy Stensønes fra Smøla. Og øya fikk hun faktisk i gave! For noen generasjoner siden eide familien hennes to små øyer samt noen holmer i Smølas skjærgård. De ble kalt Remmingan. Men det kom dårlige tider, og Remmingan ble solgt ut av familien.
Eva Peggy Stensønes fikk ei øy i gave. Foto: Ann Jones, NRK
Eva Peggy Stensønes hadde aldri vært på Remmingan før bestemoren en dag tok henne med for å vise henne øya der hun hade vokst opp. Eva Peggy ble så betatt at hun straks bestemte seg for å prøve å kjøpe stedet tilbake. Hun var student og pengelens, men skrev brev til ham som eide Remmingan og sa hun var interessert i å kjøpe det. Han inviterte henne ut dit og spurte hva hun syntes.
- Det er så vakkert, jeg har ikke ord, svarte hun. Men det blir nok alt for dyrt for meg.
- Du skal få det her, du. Jeg har så mye penger, at jeg har ikke bruk for mer. Og når jeg ser hvor glad du blir, så er det nok for meg, sa mannen som eide Remmingan.
Dette skjedde på 70-tallet, og Eva Peggy Stensønes har bosatt seg i Trondheim, men hun tilbringer så mye tid hun kan på øya si. Her har hun steinaldersauer som holder henne med selskap, egen badestrand, fisk og krabbe i sjøen. Kan noen ha det bedre?
Kobbergruva som var peppermø
Gruveeventyret på Smøla tor til i begynnelsen av 1700-tallet. Da ble det funnet kobber inne i Maurdalen, og snart dukket storkapitalisten Nils Josten opp sørfra. Han kjøpte hele Smølen Kobberverk, for kobber var verdifullt på denne tiden.
Tore Kuløy - Foto: Ann Jones, NRK
- Det var datidens olje, forteller gårdbruker og lokalhistoriker Tore Kuløy. Folk av Nils Jostens støpning spekulerte i gruvedrift i håp om å tjene store penger.
Fra England hentet Josten over to konsulenter over for å undersøke forholdene og skrive en rapport. I den står det at her skulle det bli jobb for 500 mann i 500 år, og ennå ville det være kobber.
Men slik gikk det ikke. For Smølen kobberverk var aldri en såkalt priviligert gruve, det vil si at ingen kunne pålegges å arbeide der. Nils Josten trengte folk til å frakte både ved og malm, men nesten ingen var interessert. Han betalte nemlig ganske dårlig, så nordmøringen nektet å levere ved og smølaværingen ville ikke jobbe i gruvene. De ville ikke ha fast arbeid, men heller leve fritt av fiske og annet som bød seg. Nils Josten prøvde med makt og rett, men smølaværingen skrev til kongen i Danmark og la fram sin sak. Etter en stund kom det bud fra Danmark om at kongen støttet folket på Smøla, og ville at de fortsette med fisket.
I stedet for å fyre med ved, prøvde Nils Josten nå med kull som ham importerte fra England. Men det ble for varmt, så kobberen smeltet og ovnene sprakk.
Kjerstine gruver - Foto: Ann Jones, NRK
Det endte med gjeldsfengsel og rettssaker for Nils Josten. Han døde i fengselet, syk på sinnet. Men rester etter gruvene står i Maurdalen den dag i dag. En av dem har fått navnet "Kjerstine gruver", etter datteren hans.
– Det var vanlig å gi gruvene kvinnenavn, forteller Tore Kuløy, - de ville jo at gruvene skulle være fruktbare. Det slo jo ikke til med kobbergruvene i Maurdalen. Trass i kvinnenavnene avlet de aldri rikdom for eieren. – Nei, men så finnes det jo peppermøer også, humrer Tore Kuløy på Smøla.
Sjøsyk i vindmølle
Det går an å bli sjøsyk i en vindmølle! Det erfarte Norgesglassets reporter Ann Jones da hun klatret opp i en av de 70 meter høye møllene i vindparken på Smøla.
- Smøla er i ferd med å bygge en av verdens største vindmølleparker, forteller byggeleder Ingar Iversen. På et 20 kvadratkilometer stort område inne på øya skal det til neste år stå 68 vindmøller. 20 av dem er i drift allerede, og de produserer nok kraft til å forsyne 6000 husstander med strøm. Krafta leveres til Møre og Romsdal fylke.
Smøla er i ferd med å bygge en av verdens største vindmølleparker. Foto: Ann Jones, NRK
Bra trim
Driftsoperatør Arild Solem bedyrer at det er bra trim å jobbe med vindmøller. Han er blant dem som passer på at vindmøllene fungerer som de skal, og da må han av og til klatre de 250 trinnene opp til maskinrommet øverst i mølla.
På dager med kraftig vind kan han kjenne vindmøllekroppen svaie litt, og ved noen anledninger har han måttet sende besøkende ned igjen, rett og slett på grunn av uvelhet.
Norgesglassets utsendte klarte seg med nød og neppe, men det var ekstra spennende da Solem åpnet taket i maskinrommet, og himmelen åpenbarte seg over oss. Fra toppen av vindmølla kunne vi se hele Smøla med sine mange tusen vannspeil og småøyer. Med blikket reiste vi helt til Nord-Trøndelag, til Trollheimen, Oppdal og Sunnmøre.
- Men av og til henger tåka lavere enn toppen på vindmølla. Da ser vi bare hvitt over alt og føler at vi svever i løse lufta, sier Arild Solem. - Da hviler det en trolsk stemning over maskinrommet.
Bildegalleri fra Smøla
Norgesglasset NRK P1