Se Filmpolitiets anmeldelse: No Countrey of Old Men
Måtte brødrene Coen lage film så lenge de lever! Hver ny film er en begivenhet og gjenstand for diskusjon. ”No country for old men” har en mystisk historie, lugubre figurer, treffende dialog, en ambivalent avslutning og Coen-brødrenes gjenkjennelige filmspråk.
Jeg føler overraskende lite for figurene i filmen, og går ut av kinosalen uten å ha fått så mye input i hjernen, men filmen er en underlig liten skrue som bør sees flere ganger.
På rømmen med penger
Llewelyn Moss (Josh Brolin) finner en veske full av penger etter et blodig narkotika-oppgjør i grenselandet mellom Texas og Mexico, og tar dem med seg. Men flere er ute etter pengene, både en gjeng meksikanere og en mystisk leiemorder (Javier Bardem), og Moss legger på rømmen.
Samtidig er sheriffen Ed Tom Bell (Tommy Lee Jones) i ferd med å nøste opp saken, som får ham til å innse at USA ikke er et land for gamle menn.
Iskaldt voldssymbol
Filmens mest minneverdige figur er selvsagt Javier Bardem som Anton Chigurh, som med sin mye omtalte hårfrisyre, sine iskalde replikker og sitt uortodokse drapsvåpen plasserer seg fint i filmhistoriens avdeling for skumle figurer.
Han er en slags Terminator. He can’t be reasoned with. He can’t be bargained with. Chigurh blir et slags symbol på volden som gjennomsyrer samfunnet vårt, og som ikke alltid får sin velfortjente straff.
I overkant vanskelig
Ofte oversette Josh Brolin gjør også en god rolle som lykkejegeren Moss. Tommy Lee Jones minner mest om seg selv, og har fått en litt kjedelig rolle som virker underutviklet. Det er gjennom ham at filmens overhengende tema kanaliseres, nemlig apatien mot vold og aversjonen mot å reagere på den.
Filmen skildrer dette i gåtefulle former, slik at du nesten må gjette deg frem til hva som er meningen med det hele. Noen vil synes dette er i overkant vanskelig, men jeg liker utfordringen!
Ikke Coens beste
Joel og Ethan Coen mestrer fremdeles filmmediet, ingen tvil om det! ”No country for old men” er nydelig fotografert og lydlagt. Stemningen i filmen er preget av brødrenes spesielle form for mørk humor. Og historien kan tolkes på flere måter.
Den fikk Oscar-priser blant annet for beste manus, regi og film, men jeg mener Coen-brødrene fikk dem for lang og tro tjeneste. Denne filmen er ikke engang blant deres fem beste.
Men selv deres sjette beste film er bedre enn mye annet!
