NRK Meny
Normal

Når svikeren blir helt

Interessant om forræderiets nødvendighet.

Fra forestillingen Judasevangeliet

Barna i forestillingen Judasevangeliet bærer vest med betegnelsen Judasbarn

Foto: Den Norske Opera og Ballett

Karen Frøsland Nystøyl NY

Når Tore Vagn Lid og Transiteatret-Bergen avslutter sin sørgespill-trilogi, er det med utgangspunkt i et manuskript funnet i Egypt på slutten av 1970-tallet med tittelen Judasevangeliet.

Gå foran

Judas Iskariot, Jesu disippel, var den som forrådte ham de dramatiske påskedagene i Jerusalem.

Siden har Judas blitt stående som den store svikeren og forræderen. Men hvordan ville påskefortellingen sett ut uten ham?

Funnet av Judasevangeliet, som først ble gjort allment kjent midt på 2000-tallet, gir, så langt oversettelsen rekker, et annet inntrykk av Judas.

I denne fortellingen tar Jesus Judas Iskariot til side og forbereder ham på hva som skal komme til å skje. Til disiplene sier Jesus: «La den som er sterkest blant menneskene vise det perfektet mennesket og stille seg foran meg».

Og videre: «Men ingen hadde mot nok til å stille seg foran ham, ingen bortsett fra Judas Iskariot.»

Judassituasjoner

Men Tore Vagn Lids forestilling Judasevangeliet handler ikke om personen Judas, men om det Vagn Lid har valgt å kalle judassituasjoner.

Fra forestillingen Judasevangeliet

Fra forestillingen Judasevangeliet

Foto: Den Norske Opera og Ballett

Det vil si situasjoner som krever et valg, at noen handler (eventuelt ikke gjør det). Begge deler har sin konsekvens. Mer enn å handle om person settes judasfunksjonen opp som mulighet og handlingsalternativ. Som et trekk i et brettspill.

Judassituasjoner oppstår oftest der det er en eller annen form for unntakstilstand: I krigssituasjoner, i terrorsituasjoner, eller når noe uventet og ugjenkallelig har oppstått.

Da må noen ta en avgjørelse. Noen må trykke på knappen. Noen må gå foran.

Virkemidler

Alle de tre forestillingene i Sørgespill-trilogien har brettspillet som utgangspunkt. I teateret får det denne funksjonen: Alle medvirkende på scenen er spillere og slik sett likeverdige enten de er skuespillere, sangere, musikere, teknikere eller har andre ansvarsområder.

Det gjør at forestillingens virkemidler blir likeverdige i større grad enn i tekstbaserte forestillinger, at eksempelvis musikk eller videoprojeksjoner har en like handlingsdrivende og fortellende funksjon som teksten.

Fra forestillingen Judasevangeliet

Fra forestillingen Judasevangeliet

Foto: Den Norske Opera og Ballett

Logistisk er dette en krevende form. Et fysisk spillebrett er plassert på scenegulvet, dette filmes av spillerne og projiseres igjen på bakveggen. Men denne bruken av videoprojeksjoner åpner samtidig et lite scenerom. For på scenen er små landskap laget, installasjoner, og disse utvider scenerommet når det spilles i og på dem og dette projiseres på veggen.

Trille terning

Denne gangen har regissøren valgt seg tre barn som hovedspillere. Barna triller terning og flytter brikkene på brettet, noe som igjen forårsaker forflytninger blant de andre medvirkende på scenen. De må agere etter spillets gang.

I spillet presenteres tre ulike judassituasjoner: Den første hentet fra Norge i 1944, hvor en kommunistisk motstandsgruppe finner en ung tysk soldat i skogen. Soldaten sier han har desertert. Skal de tro på ham, eller bør han henrettes?

Neste situasjon handler om et menneske som er blitt lam etter en ulykke, men som har seksualdriften i behold. Hvem skal sørge for at dette mennesket har det best mulig, også på det området?

Siste situasjon handler om en flykapring. Bør flyet skytes ned før kapreren styrter seg selv og alle passasjerer i døden? Hvem skal i så fall gjøre det?

Ekstra interessant er det at det er barn som spiller frem disse situasjonene. De tre spillerne går med refleksvester merket «judasbarn» og har kommandoen på scenen.

De voksne er brikker i barnas spill. Et spill som kan være farlig, men som først og fremst dreier seg om vanskelige etiske spørsmål.

Vegringens vesen

Tore Vagn Lid tar tak i vegringens interessante vesen når han stiller frem disse tabuområdene. I en av spillsituasjonene ønsker et av barna en avstemning i salen: Skal den tyske soldaten henrettes eller ikke? Tror vi på ham?

Men publikum ønsker ikke å engasjere seg. Ingen reagerer. Vegringen mot å ta en avgjørelse er stor – og det ender med at soldaten blir skutt, sånn for sikkerhets skyld.

Referanser

Med 30 spillere totalt, inkludert Tore Vagn Lid selv, skal mye stemme for at det ikke blir kaos på scenen. Det klarer de akkurat.

Salen og sidegangene tas i bruk, musikerne og sangerne har ikke mer plass enn de må ha på Operaens Scene 2, men det går. Ikke minst fordi stykket imponerer med presisjon i alle ledd. Det er viktig for at en oppsetning med såpass mange virkemidler skal fungere.

Kvaliteten på det som presenteres er gjennomgående god, fra de tekniske løsningene til Glenn Erik Haugland og Tore Vagn Lids nykomponerte musikk.

Men så har de da også et hav av referanser å bade i både når det gjelder kirkemusikk og kirkekunst med tablåer og positurer vi kjenner fra utallige maleri. Dette benytter de seg også av.

Behov

De to foregående sørgespillene Straff og Kill them all! handlet henholdsvis om norsk kriminalomsorg og straffesystem og selvmordsbølgen som kom i kjølvannet av finanskrisen i Europa. Det er ingen enkel tematikk Tore Vagn Lid navigerer i.

Kill them all! ble nominert til Heddaprisen i år for beste forestilling, og er også nominert til årets kritikerpris. Det er tydelig at det er et behov for forestillinger som både tar for seg vanskelig og samfunnsaktuell tematikk – og som våger å tenke nytt og stort når det gjelder form.

Selv om forstillingen tar for seg ulike spillsituasjoner, kunne de gjerne presentert flere tabubelagte gråsoneområder og kanskje heller spilt dem ut en tanke mer effektivt?

Vagn Lid og Transiteatret-Bergen går nye veier og er en viktig brikke i norsk teater. Som nevnt: Noen må gå foran.